Søk
  • steinerikkirkeboen

– Adrenalinet pumpa ekstra hardt etter et hopp i Skeidbakken

Norge var et hoppbakkeland. Til godt utpå 1970-tallet var det hoppbakker overalt. Likevel klarte Skeidbakken å bli historisk. Det skjedde i november 1958. Da ble det for første gang hoppa på plast i Norge. I Skeidbakken.

SKEIDBAKKEN, MED HØYT HOPP OG BRATT UNNARENN, VAR INGEN SPØK. DE SOM SYNTES DET BLE FOR SKUMMELT, KUNNE VELGE DEN LILLE BAKKEN SOM UTEN SNØ KAN ANES TIL v. FOR DET STORE HOPPET. FOTO: Groruddalen Historielag


Som nevnt, det var hoppbakker overalt, ganske særlig i vår (bratte) del av byen. Derfor var det nok sårt for noen at storklubben Skeid ikke hadde en skikkelig bakke. Klubben hadde småbakker i Muselunden og Torshovdalen og fikk rydda en bakke og satt opp et stillas ved Tømte i Nordmarka, hvor klubben leide et rom som ble mye brukt. Men den lå så langt av lei at den var ideell for illegale renn under krigen.

Klubbens hoppere, sjølsagt hadde også Skeid hoppere, måtte reise rundt og trene i andre klubbers bakker.

Hoppaktiviteten i klubben var stor. På 1930-tallet var det ikke uvanlig at 30 Skeid-gutter dro i samla flokk på hopprenn, og interessen var ikke mindre etter krigen.

Mer opptatt av hopping enn av dugnad

Hoppinteressen var mye større enn dugnadsviljen i Skeid.

På en eller annen måte hadde klubben fått tak i ei tomt i Østreheimsveien på Stig, men det gikk tregt å mobilisere medlemmene til å bygge bakke på dugnad: «Storklubben Skeid faller helt gjennom hvis en skal sammenligne med de mange småklubbene som arrrangerer vinterens store skirenn. Her spør ikke klubbene om noen få timer en ettermiddag, eller en søndag i blant, men tar ofte et dyktig inngrep i ferien, og tilslutningen – den er meget nær de ønskelige 100 prosent», ble det sukka i klubbavisa.

Men til tross for litt lunken dugnadsvilje, bakken sto omsider ferdig. 28. januar 1951 ble den åpna med Oslomesterskapet for gutter. 150 deltok. Til sammenligning: Sist vinter var det visstnok 19 lisensierte hoppere av begge kjønn og alle aldre (over 13 år) i hele Oslo.

UNNARENNET I SKEIDBAKKEN ER MYE BRATTERE ENN BILDET GIR INNTRYKK AV.


Stupbratt

Det som er igjen av bakken i dag, er et åpent felt i skogen på venstre side av veien akkurat der du kommer inn på P-plassen i bunnen av Grefsenkleiva. Den steinsatte overgangen er godt synlig i veikanten. Feltet er så bratt som hoppbakkene var i gamle dager – kom du deg over kulen, som Skeidbakken ikke hadde – gikk det helt ned i dumpa.

Unnarennet er så bratt at det i mange år var lagt ut et tjukt tau som gjorde det mulig å ta seg opp og ned «stupet» til fots. Det er borte nå.

Bakkerekorden var 42 meter. Den hadde det trønderske superalentt, Anders Woldseth, som rakk å ta en 7. plass i Hoppuka før han døde, av hjerneslag, så altfor tidlig.

Kombinasjonen av manglende kul, et skremmende høyt hopp, et stupbratt unnarenn og ei slette som endte brutalt i en fjellskrent gjorde at mange opplevde bakken som skummel og skremmende.

– Adrenalinet pumpa ekstra hardt etter et hopp i Skeidbakken. Du måtte være oppmerksom hele veien, minnes Finn Geiran. – Bare de aller tøffeste rakk å hente fram sigaretten fra bak øret og få tent den før de bøyde seg og spente løs skiene.

To populære bakker

Likevel var den sentralt beliggende bakken populær og veldig mye brukt.

Forresten var det ikke bare én Skeidbakke. Det var to. De som syntes den med stillas og høyt hopp ble for skummel, kunne velge den lille bakken. Den hadde det samme bratte unnarennet som storbakken, men tilløpet var skaufart og hoppet var ikke så skremmende.


DET VAR STOR PUBLIKUMSINTERESSE FOR PLASTRENNET I DEN STORE SKEIDBAKKEN. I NOVEMBER 1959. FOTO: Groruddalen Historielag

For lite plast fra DDR

Høsten 1958 hadde seinere landslagstrener Leif Solbakken fått kjøpt matter av PVC-tråder i Øst-Tyskland (DDR). Etter en befaring i Oslo-området sammen med STUI-sjef Rolf Hofmo, ble det bestemt at plastmattene skulle legges ut på østkanten, i Skeidbakken.

Men det var ikke nok matter! Da valgte man å legge de man hadde ut i den lille bakken hvor det kunne hoppes rundt 20 meter.

– Det ble ikke hoppa mye der den høsten, sier tidligere hopper Tom Kristensen. – Etter at OL-mesteren fra 1952, Arnfinn Bergmann, falt stygt, uten å slå seg, ble det enda mindre.

Men Filmavisen var på plass. Se et fantastisk tidsbilde i reportasje nummer 7, fra den lille Skeid-bakken her:

https://tv.nrk.no/serie/filmavisen/1958/FMAA58004758/avspiller

Skummelt på plast

Men det virkelig historiske rennet, det ble først holdt året etter. Da ble plastmattene lagt ut i den ordentlig Skeidbakken, den store.

– De hadde ikke flere matter, men de spikra de de hadde fast i ovarennet, og litt nedover i unnarennet. I resten av bakken og på sletta ble det kjørt på is fra en virksomhet på Lysaker og høy og bark og litt av hvert, forteller Kristensen.

Her ble det arrangert renn. 3000 tilskuere flokka seg rundt sletta en novembersøndag for å se de norske håpene til OL Squaw Valley 1960 som lå i treningsleir i bakken.

BILDET VISER HVOR SENTRALT SKEIDBAKKEN LÅ. I SVEVET KUNNE HOPPERNE SE FLERE BORETTSLAG. FOTO: Groruddalen historielag

Den dristige storhopperen Torgeir Brandtzæg, som seinere blant annet vant Hoppuka og to olympiske bronsemedaljer i 1964, var til sjøs denne vinteren, og prøvde plasthopping først to år seinere, i svenske Örnskiöldsvik.

– Det var ikke som i dag, det var ganske skummelt, sier han som i sin samtid hadde ord på seg for å være fullstendig fryktløs. – For det første var det ikke spor i tilløpet. Du måtte ha gode skiferdigheter for i det hele tatt å komme rett ned på hoppet. Og det måtte du også ha for å treffe unnarennet, jeg trur ikke plaststripa der var noe særlig mer enn fire meter brei. Utafor var det ei salig blanding av alt mulig rart, minnes Brandtzæg.

Ett renn, og olympisk treningsleir

Omtrent sånn var det også i Skeidbakken. Der var det en annen trønder, Anders Woldseth, som strakk seg aller lengst ned på issørpa. Supertalentet satte bakkerekord med 42 meter, men døde bare 25 år gammel av hjerneslag noen få uker etter det historiske rennet.

Det ble med det ene plastrennet i Skeidbakken. Etter fire uker ble plasten tatt ned og sendt til Nesttun ved Bergen.

Bakken falt

Men Skeidbakken levde videre noen år til.

6. mars 1960, under rennet som Bækkelaget sportsklubb arrangerte i sine bakker på Lambertseter og som på det meste samla 1400 gutterhoppere, raste den mellomste bakken ned. 16 hoppere ble sendt på sjukehus med bruddskader og hjernerystelser. Det var begynnelsen BAKKEN ER BORTE, MEN DEN STEINSATTE på slutten for skihopping som masseidrett OVERGANGEN ER FORTSATT LETT Å SE i Norge. Eierne av de hundrevis av skranglete hoppstillasene som sto og svaia rundt omkring i hele landet, skjønte at de hadde et ansvar. Oslo kommune fant ut at 80 prosent av byens bakker representerte en fare, og de aller fleste ble rett og slett sagd ned. Bjartbakken på Oppsal ble sprengt i lufta med dynamitt.

Skeidbakken ble felt i 1965. På dugnad. Hvor et par trofaste klubbmedlemmer møtte opp. De satte sluttstrek for et kort, men stolt kapittel i klubbens historie.

Kilder:

SA-SA-SA Skeid gjennom 100 år

Klart? I farta... Maridalens Venner 2014

Tom Kristensen

Faktabox

Plasthopping

Fra tidlig1900-tall ble det gjort forsøk på å hoppe på andre underlag enn snø.

Man prøvde å finne et underlag som var holdbart og glatt, men ikke så glatt at det ble umulig å holde styring på skiene. Blant det som ble brukt, var kunstis, granbar, bark, såpe, mandelskall, høy og gummi.

Den østtyske landslagstreneren Hans Renner fikk ideen om å bruke matter av PVC-tråder. De ble prøvd ut i hemmelighet, og det første testhoppet ble gjort den 31. oktober 1954. Det første offisielle plastrennet var et kretsmesterskap i Oberhof (K40) måneden etter. (Om)byggingen av/til plastbakker skjøt fart først på midten av 1970-tallet.

594 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle