Søk
  • steinerikkirkeboen

Akerselva III: Oslo betaler millioner for grønn, kortreist energi som ikke utnyttes

Oppdatert: 7. nov. 2020

Akerselva er på sitt mektigste nå. I nedbørrike høstdager buldrer den flomdiger og imponerende sin vei fra vann til fjord. Den pøser vann ut i Bjørvika. Den kunne pøst noen millioner inn i bykassa, men kommunen vil ikke utnytte kraften den betaler for. Det er litt rart, men kanskje like greit.

NEDRE VØYEN FOSS ER ET MEKTIG SKUE NÅR ELVA ER FULL AV VANN!


Hvert eneste år betaler kommunen noen millioner - i 2020 er det ifølge Vann- og avløpsetaten ca. ti - for fallrettighetene i Akerselva til bedrifter som en gang var avhengige av vannkrafta i Akerselva.

Fra elvebrus til strøm

Etter at elektrisiteten ble funnet opp, første gang den ble tatt i bruk i Norge var på Lisleby Sag i Fredrikstad i 1877, ble den direkte elvekrafta ikke lenger så viktig. Da behøvde ikke lenger kraftkrevende industri ligge på elvebredden, energien kunne føres i ledninger fra elva til bedriftene som kunne ligge hvor som helst.

Dette er en lang historie som jeg skal fortelle litt mer av nederst i artikkelen for de spesielt interesserte. Poenget er at kommunen tidlig på 1950-tallet ble enig med industribedriftene langs Akerselva om å overta deres rettigheter og plikter i forbindelse med driften av vannet i Nordmarka og Akerselva.

Evigvarende og uoppsigelig avtale

Som kompensasjon fikk brukene en evigvarende og uoppsigelig avtale med kommunen som forplikta seg til å skaffe brukene kraft og rent vann til en svært gunstig pris.

Ganske snart ble dette gjort om til at kommunen skulle betale et årlig pengebeløp som skal indeksreguleres.

På 1950-tallet var beløpet på 700-800.000 i året. I 2015 var det blitt til 7 millioner. Siden har det fortsatt å vokse slik at det i år er "rundt ti millioner" som utbetales til fem bedrifter som i all hovedsak har gitt opp industrivirksomheten for mange tiår siden.

Kommunen har opp gjennom åra gjort noen forsøk på å komme seg ut av avtalen. Noen av brukene har akseptert tilbud fra kommunen og solgt seg ut av avtalen, noen har ett og slett dødd og blitt borte. I 2015 var de visst åtte, i år er det angivelig fem bruk, eller etterkommere av bruk, igjen i avtalen. Og det er fullt mulig å forstå at de er uvillige til å si opp en avtale som gir dem en million eller to hvert eneste år uten at de løfter en finger.

HJULA VÆVERI VAR EN AV PIONERBEDRIFTENE LANGS AKERSELVA. DET FÅR FORTSATT ÅRLIGE DRIFTSTILSKUDD FRA KOMMUNEN. I DAG SER DET UT TIL Å VÆRE (INGEN SVARTE PÅ TELEFONEN) ET EIENDOMSSELSKAP SOM I 2019 HADDE 15 MILLIONER I INNTEKTER OG 10 MILLIONER I DRIFTSRESULTAT. FOTO: Wilse/Oslo Museum


Rødgrønt byråd utnytter ikke miljøvennlig kraft

Oslo betaler altså millioner for vann som går rett i fjorden. Kanskje litt pussig at et rødgrønt byråd ikke er interessert i å tjene penger på å produsere rein, kortreist kraft på fallrettigheter som den uansett må betale. Men sånn er det.

- Teoretisk, hvis de bygde ut kraftproduksjonen i elva maksimalt, så kunne en produsert noe sånt som 15 GWH året. Det er strøm nok til å forsyne 7-800 husstander, sier en ekspert på småkraftverk som vi ikke skal navngi her.

Han mener det er mer realistisk at en kunne produsert en tredjedel av dette og samtidig hatt en akseptabel vannføring i elva. Han har en viss forståelse for at det rødgrønne byrådet ikke utnytter den kortreiste miljøvennlige energien som det allerede har betalt for retten til å benytte.

- Jeg ser jo at rekreasjonsverdien av ei brusende elv midt i Oslo kan være større enn verdien av strømmen som kunne vært produsert hvis deler av elva ble lagt i rør. Det er åpenbart enklere for Oslo-politikere å utnytte elver i fjellheimen enn midt i deres egen by. Men kanskje de kunne bygd et lite demonstrasjonskraftverk i ett av fallene, så kunne oslofolk se hvordan strømmen de har i støpslet blir til. Kanskje kunne en også fått strøm nok til å drive ei kebabsjappe og litt til?

EN SKAL VEL IKKE SE BORT FRA AT SYN SOM DETTE MIDT I EN STORBY ER MER VERDIFULLE ENN DE KRONENE STRØMPRODUKSJON KAN GI.


Hvis du ikke gidder lese lenger, kan du høre deler av historien her: https://www.youtube.com/watch?v=9movG7T3owM&t=235s


Historien

Siden 1600-tallet, da private interesser mer eller mindre lurte kongen til å selge, har Nordmarka vært samla på ei, privat hånd, for tida er det Løvenskiolds.

Godseierne har hele tida vært opptatt av skogen/tømmeret i Nordmarka. Der kom det ikke veier før på slutten av 1800-tallet. For å få tømmer ut, måtte det fløtes. For at det skulle gå mest mulig knirkefritt, måtte vann demmes opp, slik at de på våren kunne samle mye smeltevann som ble sluppet ut i elva når tømmeret var på plass. Den store vannføringa det oppsparte vannet skapte gjorde at stokkene ikke så lett kilte seg fast i elvebredden eller -bunnen. Stokkene red på en diger bølge ned elva til neste vann. Sånn ble tømmeret sendt fra vann til vann, ned til sagbrukene ved Maridals- og Bogstadvannet.

Det gikk lenge fint.

LENGE GIKK DET FINT, MEN MIDT PÅ 1800-TALLET FLOKA DET SEG TIL, OG DET BLE KAMP OM VANNET i OSLOMARKA. FOTO: Oslobilder.no


Men midt på 1800-tallet ble det verre, da ble det konkurranse om vannet. Industrien kom til Akerselva, den var avhengig av jevn forsyning av vannkraft for å kunne drive. Folketallet i "Oslo" eksploderte fra 15000 innbyggere i 1800 til 250 000 i 1900. Folk begynte å vaske seg.

Industriherrene og kommunen trengte stadig mer vann 24/7.

Godseieren, som eide vannet, trengte det bare én gang i året.

Dette ble det mye bråk av på siste halvdel av 1800-tallet.

1876

Det løste seg litt i 1876, da ble Baronkontrakten inngått. Godseieren solgte disposisjonsretten til vannet - han fortsatte å eie - til brukseierne som hadde samla seg i Akerselvens Brugseierforening. De satte i gang. Voldsomt. På 13 år bygde de 22 nye steindammer i Marka.

De begynte å drifte vannet som den ressursen det er. De bygde demninger, de bygde veier og de skapte Marka slik vi kjenner den i dag. Og de lå i evige krangler og rettsaker med kommunen og Godseieren om hvem som hadde lov og rett til hva.

Kommunen overtok

Men så kom elektrisiteten og etter hvert lastebilene. Da var verken godseier eller brukseiere så veldig opptatt av vannet lenger. Men kommunen var, folk fortsatte å drikke og vaske seg - og de installerte til og med vannklosett, en vanntjuv av rang.

I 1947, etter å ha forhandla mer og mindre intenst i 20 år, ble kommunen og Akerselvens Brugseierforening enige om at kommunen skulle overta vannrett og dammer og ansvar for vedlikehold og drift og det Godseieren forlangte av fløting. Til gjengjeld skulle brukseierne få en pengesum, og evig levering av subsidiert kraft og vann. Og det får de ennå uten at kommunen utnytter fallrettighetene.

FAKTA

De lykkelige vinnerne

Ifølge Vann- og avløpsetaten er dette de fem brukene, eller brukens "etterkommere" som fortsatt nyter godt av Baronkontrakten fra 1876 og kommunens avtale med Brugseierforeningen i 1947:

Myren Eiendom

Fossum Eiendom

Lilleborg AS

Avantor eiendomsforvaltning

Lantmannen Ceralia






579 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle