Søk
  • steinerikkirkeboen

Flygende reklameplakater

Hva gjør du hvis du ønsker å markedsføre deg gjennom skihopping men ikke vil nøye deg med et merke på hjelmen eller brystet? Fluege.de kjøpte en skifabrikk. Og reddat kanskje hoppsporten.

VELDIG MANGE HOPPERE HOPPER PÅ SKI SOM IKKE ER LAGD PÅ TRADISJNELLE SKI-

FABRIKKER, MEN AV VIRKSOMHETER SOM BRUKER DEM SOM REKLAMEPLAKATER.


Har du lagt merke til at den nye norske hoppkometen, Halvor Egner Granerud, er en av mange hoppere med ski som det står Fluege.de på?

Dårlig butikk, godt synlig

Fluege.de er en tysk reiseportal, et reisebyrå på nett, som produserer hoppski.

Hvorfor produserer en reiseportal hoppski? Fordi det gir den god reklame – og hoppsporten nytt liv.

Hoppski er ikke noen god butikk, til det er produksjonskostnadene for høye og markedet for lite. Det produseres bare rundt 3000 par i året, og halvparten gis bort til konkurransehoppere. Funfact: I 1950 ble det produsert drøyt 20.000 par hoppski. Bare i Norge.

Fischer er den eneste av de tradisjonelle skifabrikkene som fremdeles produserer hoppski. Ikke fordi det lønner seg, men fordi det er god reklame; logoen på hoppski synes veldig odt på TV. Og det gjør skiene interessante for de som ønsker nettopp å synes.


Én produsent – i feil land – dominerte fullstendig

I tillegg til å være hoppentusiast hadde Georg Reichert funnet opp, produsert og solgt sikkerhetsbindingen Silveretta da det tyske skiforbundet (DSV), tok kontakt med ham i 2001.

De lurte på om han kunne tenke seg å overta den tidligere østtyske skiprodusenten Germina, og begynne å produsere hoppski. Tyskerne ønska ikke at erkerival Østerrike skulle ha monopol på produksjon, og dermed på utviklinga, av hoppski. De ville ha produksjon - og utvikling - i Tyskland.

På denne tida hadde Atomic og Rossignol og en rekke andre skiprodusenter gitt opp å produsere hoppski. Bare to aktører var tilbake; østerrikske Fischer hadde 90 prosent av markedet og slovenske Elan resten.

Ingen kjøper hoppski, mange ser dem

- Problemet er at ingen kjøper hoppski. Hvert år selges det noe sånt som tre millioner alpinski og 1,3 millioner langrennsski. Men det produseres bare rundt 3000 par hoppski i året, og halvparten gis bort gratis til eliteløpere. Det er ikke mulig å tjene penger på tradisjonelt salg av hoppski, sier Reichert til Tarzanmedia.net.

PÅ BILDER I MEDIA ER DET LETT Å SE HVEM SOM HAR LAGD SKIENE HANS!


Han vet hva han snakker om, sammen med partner Bernhard Seidl gjorde han som DSV ba om, de overtok konkursboet etter Germina.

I DDRs glansdager hadde fabrikken 400 ansatte som produserte over 400.000 par ski i året. Men etter kommunismens sammenbrudd i DDR og Øst-Europa, gikk det tråere. Virksomheten hadde gått konkurs tre ganger på ti år, og var åpenbart ikke liv laga da Reichert & Co overtok.

Syv av 400 ansatte fikk bli med

Men Reichert prøvde. Samarbeidet mellom DSV og firmaet til Reichert/Seidel, S.K.I – Skikonstruktionsinstitutt, begynte. Ski ble produsert under Germina-merket. Virksomheten ble nedskalert fra 400 til 7 ansatte i produksjonen og noen i administrasjon og salg. Men det gikk tungt, det kom lite penger inn. Det var og ble for få hoppere.

Men om ingen kjøper hoppski, så er det altså mange som ser dem. Over to milliarder ser hopping på TV i løpet av en vinter. Og de kan ikke unngå å se produsentmerkene på de breie skiene som kommer i nærbilde inn i stua. Hoppski er effektive reklameplakater. For skiprodusenten.

En genial idé

Det slo Reichart og Seidl da de så et par hoppski, tydelig merka med produsentnavnet, Fischer, gli i reprise i sakte film over TV-skjermen. Hoppski var et perfekt reklamemedium.

Selv trengte de ikke reklame, men de trengte penger. Og de hadde fått en genial idé og funnet et konsept som kunne være bærekraftig; de kunne selge reklameplass på skiene.

De mangla bare en partner som hadde penger, men trengte reklame.

Og så var det et annet problem; det er klare grenser for hvor store sponsormerker du kan ha på en ski.

Vi hopper frem til 2009. Den tyske reiseportalen – et nettsted hvor du kan kjøpe reiser – Fluege.de ønska å markedsføre seg gjennom skihopping, som var og er en stor TV-idrett i Tyskland. De tok kontakt med Dieter Thoma, en storhopper som ti år tidligere hadde lagt opp etter blant annet å ha vunnet OL-gull i laghopp på Lillehammer – og ha operert det venstre kneet ti ganger.

Tenkte en ny tanke

– De ville ikke ha en vanlig sponsoravtale og lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å finne på noe spesielt. Da fikk jeg ideen. Jeg foreslo at de skulle kjøpe en skifabrikk og begynne å lage ski, forteller Thoma.

Dermed ville de ikke være sponsor, men produsent av sportsutstyr. Den samme ideen som Germina-kameratene hadde pønsket ut.

Germina hadde reklameplass men trengte penger, Fluege.de hadde penger og ønska mediefokuserng, reklameplass.

Thoma var bindeleddet som gjorde at partene fant hverandre. Germina ble fluege.de, og fikk økonomiske muskler.

– Thomas Wagner, mannen bak internettkonglomeratet som Fluege.de er en del av, var den første vi snakka med som trodde på konseptet vårt, sier Reichert.

Forskjellige regler

Selv om det ikke alltid ser sånn ut, har idretten et strengt regelverk for hva som er tillatt reklame. Det er nøye definert hvor det er lov til å ha sponsormerker og hvor store de kan være. Men produsentmerking av klær og utstyr, det er noe annet. Selv i OL, hvor det ganske enkelt ikke er tillatt med reklame, er produsentmerking tillatt. Det er fullt lovlig å ha tre striper fra hælen og opp til øret, men forbudt å ha en lapp hvor det står «Posten» på brystet.

Og så kom fluege.de, utfordra regelverket og kludra det hele til. Var de et reisebyrå eller en skiprodusent, var de egentlig sponsor eller var de utstyrsprodusent?

Hopperne var veldig fornøyde…

– Det er ikke jeg så opptatt av, det er uansett ingen som kan nekte noen å lage hoppski. Og fluege.de lager gode ski. Jeg er glad for at noen klarer å tenke nye tanker, og jeg er glad for at de gjør det i vår sport, sier sportssjef for de norske hopperne, Clas Brede Bråthen. Han var – og er – mer opptatt av at reiseportalen har tilført sporten både penger, nye tanker og skjerpa konkurranse. Resten av hoppverdenen er enig. Fluege.de kom som en reddende engel.

Også Det internasjonale skiforbundet (FIS) deler hans glede, nykommeren ble mottatt med applaus og åpne armer i hoppmiljøet. Alle var glade for å få en operatør i et lite marked. Hvis hoppski i det hele tatt kan sies å være et marked.

Alle var fornøyde, unntatt Fischer. Østerrikerne forsøkte å stoppe prosjektet med advokater. Uten å lykkes.

Fluege.de vant fram, og slapp å krige med andre annonsører om et begrenset antall klistremerker på hjelmer eller dresser, men kunne i stedet breie navn og logo utover konkurranseskiene både oppå og under.

Fluege.de Skisprungsproduktions GmbH kjøpte 51 prosent av butikken til Reichart & Co. De henta skibygger Pierre Heinrich fra franske Rossignol. Høsten 2010 var fluege.de-ski på markedet. Reisbyrået var hoppskiprodusent, og kunne ha logo og sin karakteristiske blåfarge på skiene.

... det var ikke IOC

I Lausanne, hvor IOC har sitt hovedkvarter, var de ikke like fornøyde som folk i hoppbakkene. De ville ikke godta at et reisebyrå laget hoppski. - I tillegg til at logoen er altfor stor, er den ulovlig i OL. Det betyr at de som bruker skiene må hoppe med ski uten logo i OL. Men den blå fargen kan de beholde, sa daværende IOC-medlem Gerhard Heiberg til Aftenposten før OL i Sotsji i 2014.

At logoen måtte vekk under OL i både Sotsji og Sør-Korea i 2018, spilte liten rolle. Fluege.de, ble en suksess og leverer fortsatt hoppski.

– Vi begynte på et lavt nivå, med hoppere i kontinentalcupen, men allerede første DET VAR NEPPE PÅ GRUNN AV SKIMERKET sesong hadde vi hoppere som var HLVOR EGNER GRANERUD MANGLA ET HALVT kvalifisert for verdenscupen, sier Thoma. POENG PÅ Å TA VM-GULL I SKIFLYGING I OL i Sotsji hadde de et 50-talls hoppere og kombinertløpere.

– Siden har vi holdt oss omtrent på det nivået, kanskje gått litt ned, sier Reichert.

Hemmelig pris

Da vi snakka med Thoma, ville han ikke si noe om hvor mye satsingen har kosta fluege.de. Tipset vi hadde fått om at de brukte over en halv milliard kroner på fire år, lo han av.

– Det kosta en del å starte opp, men langt fra så mye. Det viktige er at eierne er veldig fornøyde og mener eksponeringen de får, er verd prisen de må betale. Og det gjør de, sa Thoma.

Det samme sier Reichert, som heller ikke vil si noe konkret om kostnader: – Fluege.de er fornøyd, de mener de har fått valuta for pengene. Det er det viktige.

Ifølge nettsida weltexpress.info brukte Fluege-eier Wagner i 2015 800.000 Euro, åtte millioner kroner, pluss bonus til fortjente utøvere, på hopprosjektet.

Flere følger etter

Et indisium på at prosjektet har vært vellykkat, er at flere har fulgt i fluege.des skispor. Nummer to til å lansere sine egne ski ble sportsbutikkjeden Sport 2000. De fikk i noen år produsert ski med egen logo på fabrikken til fluege.de. Andre sponsorprodusenter i dag er slovenske Slatnar, produsent av støvler, bindinger og annet hopputstyr i karbon, som har overtatt skifabrikken som tidligere het Elan, vannteknologigiganten BWT (Best Water Technology) kjøper ski av Fischer med sin logo på, det gjør også Fischers søsterselskap, Löffler som selger sportsklær.

– Situasjonen i dag er at Fischer har cirka 60 prosent av markedet, vi har 25 prosent og Slatnar har 15, sa Reichert i 2019. Hans syv produksjonsmedarbeidere leverte mellom 700 og tusen par i året.

– De fleste går til verdenscuphoppere, men vi selger også et par hundre par til subsidierte priser til klubber og noen enkeltpersoner. Vi er veldig opptatt av rekrutteringen til hoppsporten, prosjektet vårt er ideelt, ikke kommersielt, sier Reichert.

401 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle