Søk
  • steinerikkirkeboen

Gutta på skauen

- Krokskogen er sporløst forsvunnet, uttalte J. B. Barth i 1875. Det var litt pussig, for han var forstmester, og burde vel egentlig ikke være overraska over at skogen hans hadde gått opp i røyk. Og det var slett ikke bare "hans skog» som forsvant. Å brenne skog er ikke en øvelse de har finni opp i regnskogen. Vi har lange tradisjoner sjøl.

VEDEN ER BLITT TIL KØL, OG KØLBRENNEREN SJEKKER "FANGSTEN" MED EN KØLAKROK. FOTO: O.T. Ljøstad/Norsk skogmuseum

Overalt holdt de på, køl-brennerne. Bare i Nordmarka ble det brent køl på hundrevis, kanskje tusenvis av miler, plasser hvor ved ble brent til køl/kull. I to, tre uker om gangen lå kølbrennerne på vakt og passa sine ulmebål. Det førte til at skogen ble kraftig uttynna i stor omkrets rundt jern- og andre bergverk over store deler av landet. Nedhogginga fikk større konsekvenser andre steder enn på Krokskogen. Der var klimaet er relativt vennlig, og skogen raskt fikk muligheten til å hente seg inn igjen.

Skogen gikk opp i røyk

Det er verre på Røros. Der var vidda kledd med tett skog. Men i 1644 kom kobberverket i gang, og det gikk hardt utover skogen. Den ble fullstendig nedhogd milevis unna. I et barskt klima oppunder tregrensa har skogen aldri klart å hente seg inn etter at den ble hogd ned på 1700- og 1800-tallet. Først i våre dager har den begynte å komme tilbake – som en effekt av klimaendringer og global oppvarming.

Bergverkene trengte enorme mengder energi for å varme opp berget så mye at jernmalmen rant ut, og til vidreforedle råjernet.

Da kølbrenninga var på sitt mest omfattende på Krokskogen og ellers rundt Fossum Bruk og Bærums Verk på siste halvdel av 1700-tallet, skal 400 mann ha vært i aktivitet. Med øks og sag felte de 80.000 kubikkmeter i året. I vår tid hogger Løvenskiold-konsernet rundt 65.000 kubikkmeter tømmer i året. Det ordner 20 mann. Med litt hjelp av moderne maskiner. I de tre månedene i året da masovnen ved jernverket i Bærum gikk for fullt og slukte køl, var mer enn 200 bønder og deres hester opptatt med å kjøre 20-30 køllass til Verket – hver time.

Det var voldsom virksomhet i skogene på 1600, 1700 og 1800-tallet. Mange steder ble det hogd mer kølved enn tømmer – så stor og så viktig var virksomheten. Kølproduksjonen var på sitt høyeste på slutten av 1700-tallet. Da skal det ha blitt lagt ned 650.000 dagsverk i kølaskogen,

Hvorfor køl?

Bergverkene var storforbrukere av trekøl. Men hvorfor måtte de ha køl til ovnene i verkene sine, kunne de ikke bruke vanlig ved?

Det korte svaret er at brent ved (= køl) varmer mest, varmeverdien i trekøl er den dobbelte av varmeverdien i ved. Jern smelter ved 1538 grader. Så varmt blir det DET VAR MANGE MYTER RUNDT KØL-

ikke hvis du fyrer med ved, men ved køl og BRENNERNE, UNDERLIGE FYRER SOM effektive blåsebelger kan temperaturen bli LÅ PÅ SKOGEN OG PASSA MILA I UKEVIS. så høy at metallet smelter og renner ut av FOTO: Tore Fossum/Norsk skogmuseum malmen.

En annen grunn til valget er at køl virker som reduksjonsmiddel; det løser opp oksyder i malmen slik at metallet ble reinere. Derfor ble malm og køl lagt lagvis når jern skulle smeltes.

Ved å omdanne ved til køl, fikk en ut alt vannet i veden. Det førte til at mye av vekten, opptil 40-50 prosent, bokstavelig talt fordampa. Volumet ble også redusert. Det ble lettere å frakte.

Ulempen var at kølbrenning var arbeidskrevende. Men var det noe som var billig i Norge på 1700- og 1800-tallet, så var det arbeidskraft.

Fra myr til fjell

Våre forfedre begynte å framstille jern av malm de på en eller annen måte fant i myrene flere århundre før Kristi’ fødsel. Like lenge har de brent køl. På 1500-tallet, kanskje enda før, begynte de å bruke malm de utvant i gruver. Da de første jernverkene ble reist her i landet på 1540-tallet, eksploderte behovet for trekøl. Produksjon av trekøl ble en viktig inntektskilde for bønder og skogfolk i store deler av landet.

Leif Ryvarden skriver i sin bok Nordmarka – natur og miljø at det var hundrevis, kanskje tusenvis av kullmiler rundt omkring i Nordmarka. Ett av stedene kølbrennere var i sving, var Bonna (Kullebundene) ved Kikut i Nordmarka.

Det skal være 19 steder i Norge som heter Kolbotn etter kølbrenninga som ble drevet der.

Begynte i nærmiljøet og hogg ivei

Selvfølgelig plukka man de lavesthengende eplene først: skogen rundt verkene ble tatt først. Da den var borte, måtte de lenger unna. Peder Anker, som kjøpte Bærums Verk i 1791, hogg etter hvert skog på Hadeland, i Land og oppover i Valdres. For å få tømmeret til sine sagbruk og bergverk, fikk han bygd den imponerende kjerraten i Åsa. Det var et kjettingsystem drevet av vannkraft som trakk tømmerstokkene opp den stupbratte lia fra Tyrifjorden til Krokskogen. Vel opp kunne tømmeret fløtes til hans sager ved Bogstadvannet.

Lenge var det ingen restriksjoner eller begrensninger, skogeieren kunne hogge så mye han ville i sin skog. Først i 1863 kom en skoglov som la begrensninger på hogst for å hindre

fullstendig nedhogging.

FAKTA

SPAGHETTI CARBONARA … er en klassisk pastarett. Og det er solid mat for en arbeidskar. For eksempel for en kølbrenner, eller carbonara som det heter på italiensk.

1 pakke bacon

250 g spaghetti

3 egg

salt og pepper

100 g parmesan



Køl var aller viktigst

Malm og elvekraft var to av tre forutsetninger for å framstille jern. Den tredje var køl, trekøl inntil det ble utkonkurrert av steinkøl på siste halvdel av 1800-tallet. Da bukka de norske jernverkene under, på det meste hadde de vært over 20.

Vannkraft, malm og køl var helt nødvendig i jernproduksjonen, men kølet var den viktigste innsatsfaktoren. Det gikk med dobbelt så mye køl som malm: å produsere ett tonn råjern og å videreforedle det til 700 kilo stangjern krevde 7 tonn køl og 3,5 tonn malm. I volum var det mange, mange ganger så mye køl som malm.

Det var derfor jernverkene lå i skogen, og ikke ved malmgruvene. Det var enklere å frakte malm dit du hadde køl enn omvendt. Mens verkene hovedsakelig lå i skogområder nær kysten på Østlandet, kom malmen stort sett fra gruver ved Kragerø og Arendal.

FAKTA

Kølbrenning

Trekøl produseres ved at veden holdes tildekket under en langsom forbrenningsprosess. Når tre varmes opp til 270 grader, drives gasser, vann og andre væsker ut. Veden blir svart og inneholder 90 prosent karbon. Den skal ikke brenne til aske, den skal ulme til køl. Veden er da redusert med 40-50% av sin opprinnelig vekt. Volumet blir også redusert. Men brennverdien - energien brenselet avgir – er dobbelt så høy for trekøl som for ved.


Mye, hardt arbeid

Men kølet gjorde seg ikke sjøl. Kølabrennerne hadde en tøff jobb. Først var det en stor og tung jobb å hogge veden og å bygge/stable ei mile som gjerne besto av 150 kubikkmeter ved – det er MYE ved. Martin Larsen forteller at når de hogg kølved midt på sommeren, begynte arbeidsdagen gjerne klokken fire. De holdt på til ti. Da tok de tre, fire timers pause før det var på’n igjen til klokken var ni eller ti om kvelden. Det ble 12, 13 timers dager.

150 KUBIKKMETER VED ER GANSKE MYE VED. FOTO: Norsk skogmuseum

Da det utpå vinteren en gang var tid for å tenne mila, var det et øyeblikk som var prega av høytid. Og overtro. Per Markerbekk, kølabrenner i Bærum, hadde sine rutiner: «han hadde litt salt og mjæl og brød og tobakk nedi tennhølet. Det spørs om’n itte hadde gjømt litt ta julematen tel detta, den skulle være bra for så my’». Og så sto han der, barhoda med salmeboka i hånda og ba Fadervår over mila som skulle sikre familien underhold.

Når veden skulle brennes, måtte brenneren og hjelpemannen ligge stand by midt på kalde vinteren i den enkle milekoia inne på skogen i to, tre, kanskje fire uker for å passe på at mila ulma som den skulle, og ikke blussa opp og begynte å brenne, da ble verdifull køl tilverdiløs aske. ETTER AT VEDEN VAR STABLA, BLE DEN De to, tre første dagene var mest kritiske. Da KLEDD MED GRANBAR SÅ MED JORD måtte mila ofte sees til hver halvtime. Det ble SOM TIL SLUTT BLE BANKA FAST. FOTO: danna eksplosive damper som gjorde at mila Norsk skogmuseum «slo». Først når mila var skikkelig varm ble det

danna nok vanndamp til å hindre eksplosjoner. På det verste kunne ei mile slå 20 ganger før den stabiliserte seg. seg.

Risikofylt på flere måter

Også økonomisk kunne det være tøft. De fleste kølbrennere var frie entreprenører som dreiv for egen regning. De sto for utgiftene til hest og dreng og annet, og de skulle dekke dem når de fikk solgt kølet de brant til verket.

Det kunne være god butikk, men det kunne også gå helt galt. På grunn av en storm gikk det galt for Simen Olsen Reistad i 1734. Mila brant opp. At ble aske. Etter måneders slit var han «geraadet udi største armod og fattigdom».

Men det kunne gå verre. Jan Martin Larsen forteller historien bak stedsnavnet Oppbrenner-bonn i Bærum. «Opbrænt i en mile» skal det nøkternt stå i kirkeboka om Nils Iversen Økribråten og Ola Embretsen Sagåsen. De falt i mila 8. februar 1828. Like etter kom Simen Burås til. Han fant Ola oppbrent nede i mila og Nils forbrent og død oppå. Simen fikk den hodeløse Nils opp, og sørga for at mila ble ferdig brent. Stedsnavnet står fortsatt som et evig minnesmerke over de to som omkom.

Carl Vassel (bildet) var en annen tragisk skjebne. Han jobba som forstmester for hertugen av Braunschweig i Tyskland. Hertugen hadde vide skoger og drev stort i køl. Vassel var en av hans eksperter på kølbrenning og ble sendt til Norge med kone og to barn for å jobbe for Wedel Jarlsberg på Bogstad, som var en venn av hertugen, i 1854. Seinere ble han flytta til Hammeren i Maridalen for å styre milene der. En septemberdag i 1861 klatra han opp for å inspisere ei mile som brant der inne. Han raste gjennom taket, ned i glohaugen hvor temperaturen var over 500 grader og ble så kraftig forbrent at han omkom selv om han umiddelbart ble sendt til Rikshospitalet inne i Christiania.

Dramatikk ved kølmila

Martin Trulsrud (1881-1971) var bonde og kølbrenner i Lommedalen. Da han la opp, på slutten av 1960-tallet, var han sannsynligvis kanskje den siste kølbrenner i Norge. Litt trekøl ble da blant annet brukt i akevitt-produksjon. Han forteller at det med seks mann og to hester tok fire dager å reise ei mile med diameter 10 meter i bånn og åtte meter på toppen. Så tok det ytterligere to dager å pakke den inn med granbar og et fot-tykt jordlag ytterst, før den kunne tennes. Etter 14 dagers brenning brukte de to dager på å plukke mila ned, og å hente ut 7-800 tønner med køl. Hvis alt gikk bra.

DAG OG NATT I UKER MÅTTE KØLBRENNERNE PASSE PÅ AT DET ULMA AKKURAT PASSE I MILA. TØFF JOBB I SVARTE SKAUEN. FOTO: Norsk skogmuseum


De første dagene etter tenning kunne mila være skummel, da dannet det seg eksplosive gasser. Når de eksploderte, mer eller mindre kraftig, het det at mila slo. Trulsrud forteller om en dramatisk episode som endte godt.

Etter en lang dag hadde han og unggutten han hadde med seg, fyrt opp og fått god fart på mila. Ved midnattstider var de like ferdige som dagen, og i ferd med å legge seg:

«Men ryggen hadde ikke nådd sengebunn før vi hørte et tungt drønn, u-u-uff, ute på bånnen, og vi forsto at mila slo! Og jeg spratt opp tor senga og fant treskoa, og ut bar det med oss begge to. Og det første vi møtte var et øsende regnvær og en sur, kvelende røyk. Vi kunne jo ingenting se i mørket, men vi sparket imot den ene blokka etter den andre som var stupt ned av mila, og vi forstod av røykutviklingen at praktisk talt hele den øvre delen av mila var rein for jord. Vi måtte da rette opp den ene blokka etter den andre og prøve å måke på jord der det røyk som verst. Men takket være det ufyselige regnværet, som forresten holdt på hele natta, holdt baret på mila seg så vått at det, tross den kolossale varmeutvikling, ikke lot seg antenne. Men så fort vi fikk på endel blokker og jord, så slo mila på ny, og slik holdt den på i ett sett hele natta til kl. 4 om morgenen, før vi blaute, slitne og svarte kunne komme inn i hytta igjen. Da vi hadde fått kveiket opp i ovnen og tørket av oss litt av det våte i ansiktet med et svart lommetørkle, spurte gutten: «Er mila slik hver natt?» Da kunne jeg smilende svare: - Nei, det er den heldigvis ikke, for nå har den blitt fotvarm, så nå er den ferdig med slåinga. Mila gikk siden fint, og det ble både mye og fin kull».

Kilder:

Norsk skogbruksmuseum: Årbok nr. 14 (1993-96)

Maridalens Venner Årsskrift 2018

Jan Martin Larsen: Kølabrenning, Asker og Bærum historielag

Martin Trulsrud: Trekullbrenning i gammel og ny tid. Asker og Bærum historielag

Wikipedia

531 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle