Søk
  • steinerikkirkeboen

Hitlers gigantiske feriefabrikk blir eksklusivt ferieparadis på Tysklands største øy

Hitler og nazistene begynte. Kommunistene fortsatte. Og nå er kapitalistene godt i gang med å fullføre prosjektet. Hitlers gigantiske feriefabrikk blir fornemt ferieparadis.

Det er enormt!

Hvis du er på ferie på Tysklands største øy, Rügen, og kjører bil eller sykler forbi på veien mellom fergehavna Sassnitz og badebyen Binz får du bare noen kjappe glimt av hva trærne skjuler. Men svinger du av, så ser du umiddelbart den lange mastodonten, Prora-kolossen. Det virker som om den strekker seg inn i evigheten, selv om det i dag «bare» står igjen under tre kilometer av betongkomplekset som opprinnelig var 4,7 kilometer langt.

Lenge sto det som en gang var verdens største boligkompleks, og falt ned. Da vi første gang besøkte giganten, i 2014, så den ut som en ruin i et krigsområde. Det vokste trær på tak og blomster i gapende tomme vinduskarmer. Murpussen falt ned.

- Da vi begynte så det ut som Kosovo, sa byggeleder Jochen Bekemeier til Der Spiegel for sju år siden.

Ekstrem forvandling

Da var betongkolossens tredje liv i full gang. Fra 2004 ble blokkene som nazistene bygde på slutten av 1930-tallet, stykka opp og solgt til forskjellige private utbyggere. I 2012 begynte arbeidet med å gjøre ruinen om til moderne hotell og ferieleiligheter. Stadig større deler av det gigantiske prosjektet får fasader som er FIRE KILOMETER MED FORFALL ER EN skinnende nymalt med vinduer som ser ut BETYDELIG OPPUSSINGSJOBB som de er fra nå. Og det er de. Og det er rommet eller leiligheten på innsida av veggen og. Alt er nytt. I gammalt.

Fire av de fem gjenværende blokkene er stort sett ferdig renovert. Den femte er godt i gang. Flere steder er det fortsatt et yrende liv; håndverkerbilene står «lina opp» utafor, sementblandere durer og går, redskaper hviner bak slitne vegger, digre hauger med råtne vinduskarmer, utdatert elektrisk utstyr og betong og murpuss tårner seg opp.

I gjennomsnitt blir 20 prosent av innmaten fjerna i hver av de 500 meter lange blokkene. Det gjør dem 6000 tonn lettere. Det er så mye at hele komplekset hever seg noen millimeter over havet.

Skeptisk lokalbefolkning

- Det er så klart bedre at det er nymalt, fint og velholdt enn at det bare er en gigantisk ruin som står og detter ned, sier Ines Kolbensee. Hun bor på Rügen og jeg møtte henne da hun var ute og spaserte i vårsola med mann, barn og venninne.

- Men dette prosjektet er rett og slett for stort for Rügen. Dessuten er det jo ingenting her, noen få, små spisesteder er hele tilbudet til det som skal bli tusenvis av turister. Alt av infrastruktur mangler, legger mann Askalot til.

De tre kunne godt tenke seg at alt ble fjerna, og at naturen fikk overta.

- Eller at blokkene, når de først står her, DE LOKALE ER SKEPTISKE, OG MENER blir brukt til noe vi trenger på Rügen. Det

RÜGEN TRENGER ALT ANNET ENN FLERE hadde vært bedre enn at noen få speku- FERIE-LEILIGHETER lanter skal berike seg på å bygge enda flere ferieleiligheter. Er det noe vi allerede har nok av på øya, så er det ferieleiligheter, mener Juliana Sess.

Selv om mange ser muligheter og er glade for arbeidsplasser, er skepsisen til prosjektet stort blant Rügen-beboere flest.

Men de er ikke blitt spurt om Prora. Ikke denne gangen heller.

Nå er et nytt kapittel er i ferd med å bli føyd til den begivenhetsrike historien til feriefabrikken som en gang var verdens største bygningskompleks og som har overlevd både nazismen, kommunismen og nå er i kapitalismens favntak.

Fem kilometer råbygg

Det var nazistene som begynte. Også for dem handla det om ferie. Blant alle deres vanvittige byggeprosjekter skiller feriefabrikken på Tysklands største øy seg ut. Det er ikke bare et uvirkelig digert prosjekt, et vanvittig monument i armert betong over nazistenes galskap, det ble også fullført. I hvert fall nesten.

De rakk å få opp råbygget til boligblokkene i det nesten fem kilometer lange feriekomplekset. Det besto av åtte blokker som var 500 meter lange, 8 meter breie og seks etasjer høye. Totalt innheholdt RÛGEN ER NEDERST PÅ KARTET, PRORA de 10.000 rom. De lå på rekke og rad i en ER RETT SØR FOR SASSNITZ

elegant bue parallelt med den flotte

sandstranda innerst i bukta Prorer Wiek på Rügens østkyst. Det er aldri mer enn 150 meter til Østersjøens ikke så flotte brakkvann.

- Det skal bli det største og flotteste ferieanlegget i verden, proklamerte Adolf Hitler.

Det ble aldri flott for det ble aldri ferdig, men det rakk å bli stort. Til sammen var det mer enn 200.000 kvadratmeter gulvflate, tilsvarende 30, 40 fotballbaner. Et kjempemessig kaianlegg med to store moloer ble bygd for å ta imot passasjer- og cruiseskipene til KdF (s. faktaartikkel nederst).

Fem slike kjempebad planla nazistene langs Østersjøkysten. KdF-Seebad Prora var det eneste som kom lenger enn til tegnebrettet.

LUFTWAFFE SKAPTE FESTSTEMNING DA GRUNNSTEINEN BLE LAGT NED. HITLER KOM ALDRI TIL PRORA, HAN MÅTTE NØYE SEG MED Å STUDERE MODELLER. FOTO: Bundesarchiv/Pommersche Zeitung.

Stoppa av krigen

2. mai 1936 ble grunnsteinen til det gigantiske anlegget, som fikk en medalje for fremragende arkitektur på verdensutstillingen i Paris i 1937, lagt ned. Både jagerfly og marine kasta glans over seremonien. Men ikke sjefen sjøl. Hitler kom aldri til Prora, han måtte nøye seg med modeller av anlegget.

Tre år etter grunnsteinsnedleggelsen, i 1939, ble prosjektet lagt på is. Da hadde de rukket å få opp råbygget på alle de åtte boligblokkene, men på de planlagte fellesområdene mangla mye, blant annet festhallen med plass til 20.000 (En hall med plass til 20.000 på 1930-tallet!) Likevel stoppa prestisjeprosjektet opp.

Det kom noe viktigere i veien.

1. september 1939 gikk Tyskland inn i Polen. 2.verdenskrig var i gang.

Tusenvis av arbeidere, på det meste skal de ha vært 9000 på Prora-prosjektet, fikk helt andre prosjekter å konsentrere seg om. Og betong og armeringsjern helt andre bruksområder.

På slutten av krigen ble deler av råbygget brukt som nødboliger for innbyggere som måtte rømme Hamburg etter at de allierte bomba byen sønder og sammen. Russiske krigsfanger på tvangsarbeid gjorde komplekset noenlunden beboelig. Hva slags forhold de jobba under kan du jo prøve å tenke deg.

Hitlers opprinnelige plan var at de 10.000 rommene, som alle hadde havutsikt, skulle fylles med 20.000 bønder, arbeidere og soldater på ferie. Sesongen skulle vare minst seks måneder og gjestene skulle komme på ukesturer. De skulle kose seg med sine familier og styrke seg både mentalt og fysisk ute ved kysten. De skulle kunne svømme i bassenger med bølgemaskiner, Østersjøen er ofte kald, og de skulle kunne sole seg i solarier med infrarødt lys. Den friske luft og de vakre, fredfylte omgivelsene skulle gjøre dem klare for nye slag for den nazistiske nasjonen.

MANGE TYSKERE KAN FÅ REALISERT FERIEDRØMMEN PÅ RÜGENS FLOTT STRENDER, MEN DET BLIR IKKE AKKURAT SLIK HITLER HADDE PLANLAGT.

10.000 rom med havutsikt

Og alle skulle ha råd til luksusen. Å nyte sjølufta ei uke skulle ikke koste mer enn 20 riksmark, og det inkluderte fri bruk av en av de innebygde strandstolene som er så karakteristiske for tyske badesteder. Rommene var små og enkle, men de tilfredsstilte med glans sin tids krav. Tanken var ikke at man skulle reise hit for å dyrke rivatlivet. Det var kollektivet, det nazistiske kollektivet, som gjaldt. Og det skulle dyrkes og bygges på stranda, på leke- og sportsplasser, i svømmehaller og matsaler, på kafeer og restauranter og – ikke minst – på den digre plassen med vaiende hakekorsflagg foran en diger festsal hvor alle 20.000 feriegjester og 2000 ansatte kunne samles.

Hitlers plan

Det var planen, og det var sjefens plan: - Ideen om dette badeanlegget kommer fra der Führer selv. Han fortalte meg at vi burde bygge et kjempebad, det største og mest makeløse noen hadde sett, fortalte Dr. Robert Frey. Han var en ledende nazist, blant annet sjef for Deutsche Arbeitsfront, som KdF lå under.

KdF-lederne la ikke skjul på motivasjonen for prosjektet: - Vi sender ikke våre arbeidere på cruise eller annen ferie for moro skyld. Vi bygger ikke store sjøbad for å glede den enkelte. Vi gjør det for å bevare den enkeltes arbeidskraft, for at de skal komme uthvilte og motiverte tilbake til sine arbeidsplasser, sa Frey.

SLIK SKULLE DET FEM KILOMETER LANGE ANLEGGET BLI. FOTO: Bundesarchiv


Anlegget er så stort at det ble lagt seriøse planer om å bygge T-bane for å knytte det sammen og for å koble det til Binz, badebyen som ligger noen få kilometer mot sør. Den er i dag en slående kontrast til digre, konforme og øde Prora. Binz har variert bebyggelse og en mengde tilbud, der bobler livet i sommerhalvåret.

Binz (bildene til v.) er kort sagt alt det Prora ikke er. Men kanskje kan bli?

Folkearmeen

Etter krigen ble Rügen liggende i Øst-Tyskland, DDR. Russerne inntok øya som ble militært område og avstengt. Russerne ville fjerne Hitlers mastodont, og klarte med store anstrengelser å sprenge den sydligste av de åtte blokkene i

stumper og stykker før de ga opp og overlot hele greia til Folkearmeen, DDRs hær. Den brukte blokkene til offisers-utdannelse og øvelsesområde for fallskjermjegere og taktiske sprengningsoperasjoner. I 1972 skal de ha simulert en atomsprengning på anlegget. Det tok knekken på en blokk. Ytterligere en blokk ble jevna med jorda. De fem gjenværende sto og forfalt.

Men de holdt stand lenger enn det østtyske regimet som måtte kaste korta i 1990.

Gjemt og glemt

Siden området var avstengt i DDR-tida, kom «Kolossen på Prora» i skyggen av andre av nazistenes gigantiskdystre minnesmerker. Anlegget ble mer eller mindre glemt. Først da DDR havna på historiens søppelhaug, dukka det fram fra glemselen. Det nye Tyskland fikk plutselig en koloss i fanget. Hva skulle det gjøre med den makabert store konstruksjonen?

Det ble åpna for private investorer. Arabere meldte interesse: - Vi så for oss kamelritt på stranda, har borgermester Karsten Schneider i Binz sagt til Der Spiegel.

Det er foreløpig ikke blitt noe av.

Norsk firma måtte gi seg

Men på en eller annen måte merkelig måte havna problemet midt på 1990-tallet i fanget til det lille Oslo-firmaet Nordic Network som ble leda av tidligere byrådsleder i Oslo, Hans Svelland. Han ville angripe problemet på samme måte som man spiser en elefant, ved å dele den opp i biter.

- Vi ville ha mange funksjoner i senteret: blant annet boliger, hotell, ferieleiligheter, marina, konferansesenter, teknologisenter... Men for at oppgaven skulle være overkommelig, ville vi konsentrere oss om en av blokkene om gangen, sier Svelland. Han kom inn via bekjentskaper og skulle jobbe med å finne investorer til prosjektet.

- Det var mange interessenter både i Norge og Tyskland. Vi hadde flere visningsturer med mulige investorer. Også de lokale myndighetene var veldig interesserte i å få noe ut av kolossen, sier Svelland. Som likevel møtte veggen.

- De hadde rett og slett ikke redskapene som var nødvendige for å få inn private interesser og privat kapital. De kjente ikke til vanlige begreper som hjemmel og skjøte. Få år etter jernteppets fall var det tidligere DDR fremdeles en annen verden. Det ble rett og slett for vanskelig. Hadde Prora havna i Vest-Tyskland etter krigen, ville det vært realisert for 20 år siden. Minst. Vi brukte store ressurser over flere år, men det ble for krevende å manøvrere gjennom systemet og det tyske byråkratiet på mange forskjellig nivåer. Vi måtte gi oss, sier Svelland.

KJEMPEPROSJEKTER BLE DRØYT FOR ET LITE, NORSK FIRMA, MEN NÅ HAR TYSKERNE SJØL NESTEN GJENNOMFØRT DET.

Verdens lengste ungdomsherberge

75 år etter at den ble reist, i 2011, ble en av bygningene omsider tatt i bruk til det den var bygd for. I deler av blokk 5, den ble kjøpt av regionen Vorpommern Rügen for 1€, og solgt til en privat investor vinteren 2018, ble det innreda et ungdomsherberge – angivelig Europas største og verdens lengste - med 400 senger. Endelig kunne vanlige folk som ønsker å oppleve sjø- og strandliv, innta kolossen i Prora.

Kanskje var det begynnelsen på en ny vår for gigantene? I hvert fall har investorer og eiendomsutviklere rykka inn med håndverkere, salgsorganisasjoner og lekre plansjer. De andre blokkene ble solgt til private investorer til priser som har variert fra 3 til 23 millioner kroner. Men det er bare begynnelsen. Noe oppussing må påregnes…

«Pusses opp» for 5 000.000.000 kroner

- Rundt regna koster det hundre millioner Euro (en milliard norske kroner) å modernisere én blokk. Totalt vil det komme på en halv milliard Euro å fullføre alle fem. Det er ikke så mange anleggsprosjekter i Tyskland som er større enn dette, sier Rüdiger Heide. Han er talsperson for selskapet Prora Solitaire som utvikler deler av én av de fem blokkene.

Kanskje kan de virkeliggjøre Hitlers drøm, og skape et gigantisk badeanlegg for (ganske) vanlige folk ved Østersjøens strender?

- Vi føler at vi er godt i gang. Alle de 370 leilighetene vi har utvikla, er solgt. Prisene er rimelige, dette er ikke noe luksusprosjekt forbeholdt de rike, sier Heide.

Johanna Sess er ikke blant kjøperne: - Med tanke på den grusomme historien dette stedet har, kan jeg ikke tenke meg å ha ferieleilighet her, sier hun.

GAPET MELLOM VISJON OG VIRKELIGHET BLIR STADIG MINDRE.


Beliggenhet viktigere enn historie

Ifølge Heide er det ikke mange som tenker som henne: - Historien? Nei den er hverken positiv eller negativ, for de fleste betyr den ingenting. Salget går strålende, men det er ikke på grunn av historien.

- Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, sier en annen utbygger, Karl Heinz Klupp, til Der Spiegel. Det er ikke historien han er opptatt av, det er beliggenheten. – Og Prora har den beste beliggenheten i Europa!

Det er det nok mulig å diskutere, men det er ikke tvil om at komplekset ligger flott til, strukket ut i en slak bue parallelt med en praktfull sandstrand.

- Og det viktigst for våre kjøpere. Det er ikke mange steder i Tyskland du kan kjøpe en ferieleilighet på stranda for en ganske rimelig penge, sier Heide.

I de delene av Blokk 2 som Prora Solitaire har utvikla, skal det være 370 leiligheter: 150 ferieleiligheter, organisert som et hotell med felles lobby og resepsjon, og 220 leiligheter. I størrelse er de fra ett til fire rom, fra 28 til 120 kvadratmeter. – Og standarden skal være ****+, sier Heide.

De andre blokkene har andre eiere med andre konsepter. Men det dreier seg om boliger, ferieleiligheter og hotell med tilhørende fasiliteter og tjenester i forskjellige blandingsforhold. Og hele veien er standarden justert opp ett hakk eller tre fra hva det opprinnelig var tenkt.

Enkle kår

I de opprinnelige planene var alle 10.000 rom like. De var bare på 10,7 m2, men det var dør mellom dem, slik at en familie kunne bo på to rom. De var spartansk utstyrt med to senger, ett klesskap, et bord, stoler og et vaskevannsfat. Bad og toalett på gangen. Det eneste snevet av luksus var at det var innlagt sentralvarme og at alle skulle ha sjøutsikt.

STANDARDEN ER NOE HØYERE ENN DET OPPRINNELIG BLE PLANLAGT FOR

Et bilde på velstandsutviklinga: Mens det på 30-tallet ble planlagt 2500 senger i hver blokk, regner Heide med at de i dag blir 7-800.

- Vi stiller helt andre krav i dag. Størrelsen på rom og leiligheter er økt betydelig og fellesbad i hver etasje er gått ut på dato. Nå er det selvfølgelig minst ett bad i hver leilighet, sier Heide.

Når hele prosjektet en gang er ferdig opprusta, skal det framstå som en ny badeby med alle tilbud moderne mennesker krever.

En liten by

- Ja, vi sikter på å utvikle en liten dorf hvor det bor rundt 6000 gjester og ansatte. I tillegg til leilighetene vil de ha en rekke forskjellige spa med bassenger både ute og inne, forretninger, det skal bygges flere leiligheter, det vil bli bygget en marina og det vil bli anlagte en promenade for spaserende og syklister helt inn til Binz, sier Heide som regner med at det vil ta mellom ti og 20 år før alt er på plass.

- Foreløpig går alt strykende. De aller, aller fleste ferieleilighetene og boligene er solgt til tyskere. Det er spesielt gunstig for oss: siden anlegget har status som historisk minnesmerke, kan opptil 70 prosent av investeringene skrives av over 12 år, forteller Heide.

Så bryr de seg litt om historien likevel.


KdF

Folkevognen, Volkswagen, og masseturisme* har et felles opphav. Begge deler er ektefødte barn av Kraft durch Freude (styrke gjennom glede), som var Hitlers redskap for å nazifisere tyskernes fritid.

En av Hitlers fikse ideer var at tyskerne hadde tapt 1. verdenskrig fordi de ikke var mentalt sterke nok. For å bøte på det, ble organisasjonen Kraft durch Freude (KdF) stifta i 1933. Flere tiår før ord som masseturisme og charterreiser ble funnet opp, var det nettopp det organisasjonen skulle drive med. Blant annet. Gjennom ferie- og fritidstilbud skulle den styrke det tyske folk mentalt og fysisk, og gjøre det klart for en ny krig.

Det begynte 2. mai 1933. Da forbød nazistene fagforeninger og arbeidsgiverforbund. Etter italiensk-fascistisk forbilde skulle arbeidslivet samles i én felles organisasjon, Deutsche Arbeitsfront. Den skulle kontrollere arbeidslivet.

Men selv i nazistaten besto livet av mer enn jobb. Fritiden skulle i stor grad leves i regi av KdF. Bare når de sov, skulle borgerne slippe unna den nazistiske staten og dens propagandamaskin.

KdF ER HISTORIE, MEN TYSKERNE FERIERER FORTSATT I KØ PÅ RÜGENS FINE SAND.


Allerede fra begynnelsen tilbød KdF tyskerne rimelige fritidsaktiviteter som konserter, ekskursjoner, gymnastikk, svømmeopplæring og sjakkturneringer, Men den største delen av virksomheten til KdF handlet om organisering av utflukter og reiser.

Store skip ble bygget for KdFs cruisereiser og satt i trafikk utover på 30-tallet. I regi av KdF reiste tyskere på billige cruise til norske fjorder og eksotiske strøk som Madeira og Middelhavet.

Seebad Prora skulle bli ett av flere ferieparadis for den tyske befolkningen, og står i dag som et slags monument over KdF-bevegelsen og regimet.

KdF begynte også produksjonen av en bil folk flest hadde råd til: Der KdF-Wagen ble senere omdøpt til Volkswagen, folkevognen. En ny by ble reist for å huse produksjonen og alt som fulgte med den av blant annet arbeiderboliger. KdF-Stadt heter i dag Wolfsburg. Bilen skulle ikke koste mer enn tusen mark, og en spesiell spareordning ble opprettet for å gi vanlige arbeidere muligheten til å få den luksusen en bil var.

Noen tall fra 1937 som illustrerer omfanget av KdF-virksomheten: det ble arrangert 7000 teaterforestillinger, syv millioner deltok i bedriftsidrett, ni millioner deltok på reiser og vandreturer, 180.000 reiste på cruise med KdF-flåten og 34 millioner var innom underholdning og kulturarrangementer.

*Engelske Thomas Cook arrangerte den første selskapsreise allerede i 1841. Men det var dyrt og eksklusivt. Det var først gjennom KdF at det å reise på tur i flokk og følge ble en mulighet for folk flest.l.

108 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle