Søk
  • steinerikkirkeboen

Hovinbekken:Stinkbomben som skal friske opp

For hundre år siden stinka det så fælt av Hovinbekken at den ble murt igjen og gravd ned. Nå skal den bringe friskhet og snev av natur inn i nye boligområder.

Gamle dager ser ofte idyllisk ut. På bilder. Men lukta av gamle dager var det ikke mye idyll over. I juli 1897 hadde 11 beboere i Hølandgata på Kampen fått nok av – unnskyld fransken – drittlukta fra «den saakaldte Haavibæk». I et brev til Kristiania magistrat («bystyre) skrev de at den «udbreder en ulidelig Stank og er til megen Gene og Besvær baade for Omgivelserne og særlig for os Huseiere som vore mange Leieboere».

Alt gikk i bekken

Kanskje var det spesielt ille for beboerne i det som tidligere het Bækkegaden, men de var ikke alene om å være plaga av stanken fra bekken. Og det er lett å forestille seg at det ikke akkurat dufta parfyme av bekken som ble tilført både kloakk, industriavfall, dyremøkk og annet avfall på sin vei fra Linderudkollen til Bjørvika. Avrenning fra en kirkgård gjorde ikke situasjonen bedre. Alle sendte bokstavelig talt dritten sin i bekken. Det var jo så greit, da ble den borte. Men den ble ikke det.

Myndighetene hadde forståelse for klagene. De løste problemet. Ikke ved å rense utslippene og å rydde opp i bekken, men ved å gjøre som brevskriverne i Hølandgata ba om; å forsyne bekken med «Murhvælving saaledes, at vi kunde blive befriet for de onder, vi nu i flere Aar har maattet døie». Fikk de den innmurt under bakken så ble luften bedre. Selv om bekken fortsatt var en stinkende kloakk.

Rundt år 1900 var bekken «overhvælvet» innenfor bygrensen. Og overbygging og nedgraving av Hovinbekken og andre vannårer fortsatte utover i det nye århunderet også etter at Aker ble innlemma i Oslo i 1948. Dermed slapp man å se møkka, og den lukta litt mindre. Og man fikk frigitt areal.

Bekken ble fortsatt betrakta og behandla som en kloakkledning, og alt endte der det alltid hadde endt, i fjorden.

Nye tider – i teorien

Først på 1970-tallet begynte man å se problemene med forurensning av fjorden, uttørking av byen og verdien i å rense tilsigene og holde bekker og elver åpne. I september 1971 vedtok et enstemmig bystyre at «det ved fremtidige reguleringer tas sikte på mest mulig bevaring av byens gjenværende elver og bekker».

Et dramatisk linjeskifte.

Men som kjent, Ting Tar Tid. Etter 20 år begynte de første planene om gjenåpning av Hovinbekken å ta form. Det begynte med Klosterenga. Langs fengselsmuren ville Bård Breivik lage en skulpturpark, østkantens svar på Vigelandsanlegget, hvor rennende vann fra den nedgravde Hovinbekken skulle være et sentralt element. Kloakken skulle «bli en gledesspreder i Gamlebyen».

Planer og plansjer

En del av parken er realisert, men å gjøre Hovinbekken så presentabel at den kunne slippes opp i dagen, viste seg å være mye krevende enn antatt, den er fortsatt så forurensa at den ikke slippes ut i fjorden før den har vært gjennom renseanlegget på Bekkelaget. Det som risler av vann i Klosterenga kommer fra ledningsnettet. Bekken går fortsatt i rør under bakken. Men ambisjonen er fortsatt å få den opp. Både langs muren og i området ved den nye ishallen på Jordal.

Men noe har tross alt skjedd. Store planer er lagt, flotte illustrasjoner av hvordan det kan bli er laget, det er en ambisjon om at bekken skal være en blågrønnstruktur gjennom det gigantiske utbygningsprosjektet Hovinbyen og – i rettferdighetens navn – resultatene har begynt å vise seg i terrenget.

Vi skal se på noe av det når vi følger bekken fra vann til hav i neste artikkel.


190 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle