Søk
  • steinerikkirkeboen

Hvor ble alle kiosker av?

En gang var det kiosk på nesten hvert eneste gatehjørne. Nå er de borte. Hvor ble det av dem?

DEN GANG TRIKKEN REKLAMERTE FOR PORTVIN, OG LITT LENGER, VAR DET KIOSK MIDT PÅ STOROBRUA. FOTO: Abels Kunstforlag/Oslo Museum


Joda, det finnes noen kiosker ennå. Men nesten bare kjedekiosker. Alle i samme uniform, ensretta og kjedelige. De holder stand i kjøpesentre, kollektivknutepunkter og de mest sentrale strøk i byen. Men de privateide småkioskene som lå overalt inne i boligstrøkene og hadde sin egen oppskrift på pølsevannet, de er borte som snø i solhellinga.

Gjerningsmannen

Clarence Saunders har noe av skylda. I 1916 åpna han historiens første selvbetjeningsbutikk. Det skjedde selvfølgelig i USA, i Mephis, Tennessee. Han revolusjonerte varehandelen ved å gi kundene jobben med å finne varene. Dermed reduserte han behovet for ansatte – og driftsutgiftene – dramatisk. Sannsynligvis økte også omsetningen når kundene vassa rundt i alle fristelsene med romslige handlevogner i stedet for at folk i lagerfrakk skulle ile inn på lageret og hente varene kundene ba om. I hvert fall ble Saunders ene, historiske selvbetjeningsbutikk til ni i løpet av det første året. I dag har Piggly Wiggly-kjeden, et navn Saunders aldri ville forklare, 600 butikker i småbyer sørøst i USA. Viktigere: alle andre (mat)butikker i hele verden har overtatt konseptet.

Medaljens bakside: Kioskdøden

Saunders revolusjon gjorde butikkene mer lønnsomme og kundene, kanskje, lykkeligere ettersom de sjøl kunne plukke varene de skulle ha. Den utvikla seg videre til supermarkedene. De hadde «alt» og oppsto i USA på 1930-tallet, kom til Europa etter krigen og til Norge, og Jens Evensen på Grønland, i 1960.

Men alle medaljer har ei bakside. Her er det lokale, små spesialforretninger og kiosker. De ble taperne. De er blitt utkonkurrert over en lav sko. De aller, aller fleste av dem er blitt borte etter Saunders revolusjonerende inngrep i varehandelen. Selv etter at utviklinga hadde pågått i 50 år, og de svakeste for lenge siden hadde omkommet, så døde 170 norske kiosker fra 2014 til 2019, ifølge FriFagbevegelse. EN GANG VAR DET TJUKT AV KIOSKER I Narvesen GREFSEN/KJELSÅS-OMRÅDET. NÅ ER ALLE De første kioskene dukka opp i norske byer BORTE. Kart: På jakt og vakt

på 1880-tallet. En mann som kasta seg på,

het Stevelin Urdahl. Han fikk satt opp tre aviskiosker i Kristiania i 1885. Han hadde også kiosker på jernbanestasjonene i Skien og på Kongsvinger. Etter hvert overdro han kioskene sine til en en reisende postekspeditør fra Larvik. Han het Narvesen. Et navn som i Norge er blitt synonymt med kiosk.

Johan Bertrand Louis Narvesen vokste opp i Brunlanes. Han begynte som reisende postekspeditør på Vestbanen (linjene ut fra Vestbanestasjonen i Oslo) og seinere på Grevskapsbanen mellom Horten og Skien. Her så han hvordan passasjerene bytta lesestoff, og at blader og aviser ble lest i filler. Han så et behov for lesestoff på toget. I 1887 fikk han jernbanens tillatelse til å la et avisbud gå TYRIHANS, EN NARVESENKIOSK I DRAMMEN på i Larvik og selge Kristiania-aviser på I MELLOMKRIGSTIDA. FOTO: wikipedia toget. Derfra var ikke veien lang til neste

idé: kiosker på stasjonene.

I 1893 slutta han i Postverket. Seint på høsten samme år fikk han melding om at hans anbud på å overta alt salg av aviser, reiselitteratur og annet på jernbanens område var godtatt. Det løp fra 1.janauar 1894. Det er fødselsdatoen til Narvesens kioskkompani.

Gode tider

På denne tida «eksploderte» Norge. Folketallet i dagens Oslo økte med 450 prosent på siste halvdel av 1800-tallet. Industrien gjorde sitt inntog. Handels- og reisevirksomhet økte voldsomt. Narvesens rettigheter ble ei gullgruve. Aller heftigst var det visst rundt unionsoppløsningen i 1905: – Da var folk så ivrige etter å få aviser med siste nytt at vi var redd for at kiosken skulle bli revet over ende, sa ei «kioskdame» til bedriftens inernblad i 1939. Da hadde Narvesen 220 kiosker, i dag har de 370 utsalg i Norge.

GROMBUA/TROLLBUA HAR OVERLEVD. MEN ER DET EN KIOSK? ELLER EI PIZZASJAPPE?


Kiosk, ikke kiosk

Men hva er, eller var, en kiosk? Og hva er ikke en kiosk? Det var flusst av småbutikker av mange slag, noen av dem hadde også kioskvarer. Når ble en butikk med assortert utvalg en kiosk? Og omvendt? Fjeldstad Kafe på Kjelsås er et eksempel på definisjonsproblemet. Den lå i Midtoddveien 25, ved Oset, og ble drevet av tre søsken fram til omkring 1972. Til tross for navnet var kafeen kanskje helst en kiosk.

– Du kunne sitte inne, sånn sett var det en kafé, men jeg tror ikke det ble solgt så mange kaker der. Det gikk mest i kioskvarer, brus og godteri. Siden vi kunne sitte inne, var det ett av hengestedene for oss ungdommer på 50- og 60-tallet. Og så var Fjeldstad populært for skiløpere som kom over Maridalsvannet og trengte en brus for å komme seg helt hjem, minnes Bjørg Karin Halvorsen. Hun mener kort og godt at en kiosk var ei lita bu hvor det ble solgt tobakk, brus, tyggis, godteri og ofte pølser.

Vi skal ikke gjøre problemet større enn det er, men vise til et par andre kiosk-definisjoner:

Professor Schmidt i Salmonsens Konversationsleksikon (1899): Lettere, mindre Bygninger, i hvilke der selges Aviser, Billetter, Cigarer o.l. (...) Det altid abentstående Rum er her indskrænket til en Firkant hvorigjennem Ekspeditionen foregaar.

Wikipedia 2020: ... en liten bygning eller butikk der det blir solgt aviser, blader, godteri, tobakk o.l .Kan også brukes om butikk som selger kioskvarer selv om bygningen er større enn små buer. Ordet stammer fra tyrkisk (lysthus eller hagepaviljong). Kiosk kan også brukes om små bygninger til andre formål enn småhandel som f.eks. telefonkiosk (et sted KIOSKEN SOM ER ÅPEN UNDER STORE hvor man ringte fra et myntapparat før KAMPER PÅ GREFSEN STADION, STEMMER mobiltelefonen kom og drepte

MED SCHMIDTS KIOSKDEFINISJON konseptet).

Biinntekt

Olle Cederbrand vokste opp med kiosk: – Da mine foreldre skulle bygge hus rett etter krigen, så de at det kunne være greit med en biinntekt. De fikk derfor tegna inn en kiosk helt ut mot Åsveien.

Men den gikk ikke. Kommunen svarte at Åsveien skulle bli til Myrerskogveien og den skulle utvides. Da ble det ikke plass til kiosken. Den ble i stedet bygd som et tilbygg på huset, på toppen av ei stor trapp.

Trappa var nok en viktig grunn til at kiosken aldri ble noe hengested for ungdommen.

­Hvem var kundegrunnlaget langt oppe i Myrerskogveien?

Turgjengere og folk i nabolaget. Da kiosken åpna, til påske i 1951, var det enormt med turgjengere innom. Seinere fortsatte de å komme på søn- og helligdager. For naboene var kiosken velkommen, alternativene var å gå mye lenger når en var røyksugen, sier Cederbrand.

Kiosken var åpen fra 13 til 21 cirka 360 dager i året. På dagtid var hjemmeværende, røykende husmødre en viktig kundegruppe for kiosken som hadde et ganske begrensa vareutvalg.

Tobakk, sigaretter, ukeblader, nye hver onsdag, men faste kunder fikk blader hvis de kom og banka på etter stengetid på tirsdag, sjokolade, den billigste kosta 25 øre, karameller til fem øre stykket, kjeks, brus, alkoholsvakt landsøl og – ikke minst – hjemmebakte småkaker. Far var baker og hadde med seg oppskrifter da han kom fra Sverige. Mor bakte sandkaker som var veldig populære.

Og dette var butikk?

Så vidt. Omsetningen var så liten at skattefuten trodde vi juksa, sier Cederbrand som vet at det ikke var juks; etter at han hadde tatt handelsskolen, var det han som førte regnskapene.

De hadde ikke varme pølser, som var en favoritt i mange kiosker, og de solgte sigaretter kun i hele pakker.

Det var forbudt å selge annet enn hele pakninger. Men det hendte jeg hadde med en pakke på Grefsen høiere skole og solgte enkeltsigaretter, humrer Cederbrand.

Tipping?

Vi søkte om å få bli kommisjonær, men omsetningen var for liten.

Is?

Nei, vi hadde ikke fryseboks, men vi hadde strøm nok til et kjøleskap så vi hadde kalde drikker.

Etter en enkel kost/nytt-analyse ble kiosken lagt ned etter ti år. Da ble lokalene leid ut til en persiennefabrkk. Det ga inntekter som var mer lettjente.

IKKE SÅ RART KIOSKEN IKKE BLE ET POPULÆRT HENGESTED MED DEN TRAPPA. BESTYREREN, LILLY CEDERBRAND, TRONER PÅ TOPPEN I PÅSKEN 1951.

FOTO: Olle Cederbrand/Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen.

Og legger tippelappen inn hver onsdag...

Det varierte med lokale forhold, men generelt var onsdag den store kioskdagen. Da var det tid for å levere inn tippelappen for mennene, for kommisjonærer som klarte å få store tippelag som kunder var tipping god butikk, og nye ukeblad for alle.

I noen måneder kjøpte artikkelforfatteren hver uke Tempo, et blad med spennende fransk/belgiske fortsettelsesserier, som ble lansert i 1966. Det kosta 1,65. Jeg hadde ikke råd til det. Det hadde ikke kompisen min heller. Men sammen klarte vi det, og leste bladet først annenhver uke.

Men søtt «skum» til 2,5 øre stykket, det hadde vi ofte råd til. Lillebutikken, en av tre kiosker på Abildsø som lenge har vært borte, hadde et rikt utvalg av billig godteri. Fant vi en tiøring, var det bare en kort spurt til kiosken, og fire skum. Så var vi i himmelen noen minutter.

Kioskene var mange og konkurransen hard. Det kunne hjelpe å ha gode varer. Finn Geiran vokste opp på Grefsen. Han gikk gladelig forbi Henriksenbua og videre bort til Sæhlebua i Glads vei: – Der hadde de Frogner-Is. Jeg syntes den var så mye bedre enn Diplom is’n til Henriksen at det var verd noen ekstra skritt. Ulempen var at Sæhlebua ikke hadde åpningstid, den holdt oppe da det passa Sæhle.

Utkonkurrert av selvbetjeningsbutikkene

Rundt 1960 begynte kioskene å forsvinne. Mange fant vel, som Cederbrand, ut at inntektene ikke sto i stil med innsatsen. Men klimaet ble også tøffere, de små, spesialiserte dagligvarebutikkene (melke-, kjøtt- og fiskebutikker) som også lå på veldig mange hjørner, forsvant sammen med kioskene. På lille Solemskogen var det på 1920-tallet tre butikker. Den siste ble lagt ned i 1969, nå er det ei mil til nærmeste butikk.

Det var mange faktorer som førte til de smås død.

* Vi har allerede sett på Saunders revolusjonerende konsept. Med selvbetjening åpna det seg også muligheter for å utvide vareutvalget kraftig, blant annet kom kioskvarer som ukeblader og godteri mye tyngre inn i dagligvarebutikkene.

* Og så fikk kioskenes konkurrenter mye mer liberale lukningsvedtekter. Mens DEN ER IKKE EN GANG RØD LENGER: MEN dagligvarebutikkene i 1985 i DETTE SKURET VAR EN GANG "RØDBUA" gjennomsnitt var åpne i 8.04 timer på BUA PÅ KJELSÅS HVOR UNGA KJØPTE hverdager og 4.41 timer på lørdager. SMÅGODT FØR DE GIKK PÅ VALLHALLA OG hadde i 2015 åpent i henholdsvis 13.41 og SÅ TARZAN-FILM I BÅDE SVART OG HVITT. 12.,04 timer.

MED KINOEN SOM MED BUA: LONG GONE. *Brustad-bua, som fra 1997 åpna for daglighandel i små butikker også på søndag, gjorde det enda tøffere å være kiosk.

* Bensinstasjonene, som det også er blitt mye færre av, tok seg inn på kioskenes områder; pølser, brus, boller og godteri ble mye viktigere for deres bunnlinje enn tennplugger og smøreolje.

Til FriFagbevegelse sier Iman Winkelman, leder av Virke KBS (kiosk, bensin og servicehandel), at kioskene står foran store utfordringer: – Brustadbuer, lengre åpningstider og butikker plassert rett i nærheten av kioskene, er noen av pådriverne for at det blir færre kiosker, sier han. Digitaliseringa gjør også livet vanskeligere for dem, før kjøpte du togbilletter og lesestoff på kioskene, nå er det mindre av det.

Kilder:

Fri Fagbevegelse no.11 2019

SIFO Prosjektnotat nr. 2 2016

Wikipedia

118 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle