Søk
  • steinerikkirkeboen

Hvor ble alle kiosker av?

Midt på Storobrua lå det en stor kiosk. På Ender’n lå det en annen. En gang var det kiosk på nesten hvert eneste gatehjørne. I vår del av byen, i resten av byen og utover landet.

KIOSKEN PÅ STORBRUA MENS DET ENNÅ VAR LOV Å REKLAMERE FOR PORTVIN PÅ TIRKKEN. FOTO: Ukjent/Oslo Museum


På kartet nederst er det tegna inn 34 kiosker. Vi har sikkert ikke fått med alle, og alle var ikke i drift samtidig, men kartet gir et bilde av hvor mange kioskene var. Nå er alle borte, med et par unntak. Hvor ble det av dem?

Lokalkiosker med egen oppskrift på pølsevann

Joda, det finnes noen kiosker ennå. Men nesten bare kjedekiosker. Alle i samme uniform, ensretta og kjedelige. De holder stand i kjøpesentre, kollektivknutepunkter og de mest sentrale strøk i byen. Der det er god butikk å drive kiosk.

Men de privateide småkioskene, de som lå overalt inne i boligstrøkene og hadde sin egen oppskrift på pølsevannet, de er borte som snø i solhellinga. Det ligger igjen én på Årvoll og en annen på Brekke som kanskje også kan kategoriseres som kiosk. Dett er vel dett i våre strøk.

Før var situasjonen en helt annen, og det gelder ikke bare i vårt område. De var over alt. Nå er de borte.

Gjerningsmannen

Kanskje er det Clarence Saunders’ skyld. I 1916 åpna han historiens første selvbetjeningsbutikk. Det skjedde selvfølgelig i USA, i Mephis, Tennessee. Han revolusjonerte varehandelen ved å gi kundene jobben med å finne varene. Dermed reduserte han behovet for ansatte – og driftsutgiftene – dramatisk. Sannsynligvis økte også omsetningen når kundene vassa rundt i alle fristelsene med romslige handlevogner i stedet for at folk i lagerfrakk skulle ile inn på lageret og hente varene kundene ba om. I hvert fall ble Saunders ene, historiske selvbetjeningsbutikk til ni i løpet av det første året. I dag har Piggly Wiggly-kjeden, et navn Saunders aldri ville forklare, 600 butikker i småbyer sørøst i USA. Viktigere: alle andre (mat)butikker i hele verden har overtatt konseptet.

I Norge begynte lagerfrakkene så smått å bli erstatta av handlevogner midt på 1950-tallet. Men så seint som i 1998 var det en stor mediesak at Stortinget åpna for at Polet kunne åpne selvbetjeningsbutikker.

Olsenbua var institusjon i Lofthusvein helt fram til midten av 1970-tallet, med storhetstid noen tiår før. Den ble drevet av familien Olsen som bodde i det store huset i hagen bak. To søstre ekspederte og storebror Rolf kjørte lastebil og sørga for henting av varer. Det lukta en underlig blanding av grønnsaker og godteri i Olsenbua, og det var angivelig alltid en vennlig og varm stemning. FOTO: Anne Bjerkeseth/Historielaget

Kioskdøden

Saunders revolusjon gjorde butikkene mer lønnsomme og kundene, kanskje, lykkeligere ettersom de sjøl kunne plukke varene de skulle ha. Den utvikla seg videre til supermarkedene. De hadde «alt», også kioskvarer, og oppsto i USA på 1930-tallet, kom til Europa etter krigen og til Norge, og Jens Evensen på Grønland, i 1960.

Men alle medaljer har ei bakside. Her er det lokale, små spesialforretninger og kiosker, de ble taperne.

De er blitt utkonkurrert over en lav sko. De aller, aller fleste av dem er blitt borte etter Saunders revolusjonerende inngrep i varehandelen. Selv etter at utviklinga hadde pågått i 50 år, og de svakeste for lenge siden hadde omkommet, så døde 170 norske kiosker fra 2014 til 2019, ifølge FriFagbevegelse.

Narvesen

De første kioskene dukka opp i norske byer på 1880-tallet. En mann som kasta seg på, het Stevelin Urdahl. Han fikk satt opp tre aviskiosker i Kristiania i 1885. Han hadde også kiosker på jernbanestasjonene i Skien og på Kongsvinger. Etter hvert overdro han kioskene sine til en en reisende postekspeditør fra Larvik. Han het Narvesen. Et navn som i Norge er blitt synonymt med kiosk.

Johan Bertrand Louis Narvesen vokste opp i Brunlanes. Han begynte som reisende postekspeditør på Vestbanen (linjene ut fra Vestbanestasjonen i Oslo) og seinere på Grevskapsbanen mellom Horten og Skien. Her så han hvordan passasjerene bytta lesestoff, og at blader og aviser ble lest i filler. Han så et behov for lesestoff på toget. I 1887 fikk han jernbanens tillatelse til å la et avisbud gå på i Larvik og selge Kristiania-aviser på toget. Derfra var ikke veien lang til neste idé: kiosker på stasjonene.

I 1893 slutta han i Postverket. Seint på høsten samme år fikk han melding om at hans anbud på å overta alt salg av aviser, reiselitteratur og annet på jernbanens område var godtatt. Det løp fra 1.janauar 1894. Det er fødselsdatoen til Narvesens kioskkompani.

På denne tida «eksploderte» Norge. Folketallet i dagens Oslo økte med 450 prosent på siste halvdel av 1800-tallet. Industrien gjorde sitt inntog. Handels- og reisevirksomhet økte voldsomt. Narvesens rettigheter ble ei gullgruve. Aller heftigst var det visst rundt unionsoppløsningen i 1905: – Da var folk så ivrige etter å få aviser med siste nytt at vi var redd for at kiosken skulle bli revet over ende, sa ei «kioskdame» til bedriftens internblad i 1939. Da hadde Narvesen 220 kiosker, i dag har de 370 utsalg i Norge.


TROLLBUA. KIOSK? ELLER PIZZASJAPPE?

Kiosk, ikke kiosk...

Men hva er, eller var, en kiosk? Og hva er ikke en kiosk? Det var flusst av småbutikker av mange slag, noen av dem hadde også kioskvarer. Når ble en butikk med assortert utvalg en kiosk? Og omvendt? Fjeldstad Kafe er et eksempel på definisjonsproblemet. Den lå i Midtoddveien 25, ved Oset, og ble drevet av tre søsken fram til omkring 1972. Til tross for navnet var kafeen kanskje helst en kiosk.

– Du kunne sitte inne, sånn sett var det en kafé, men jeg tror ikke det ble solgt så mange kaker der. Det gikk mest i kioskvarer, brus og godteri. Siden vi kunne sitte inne, var det ett av hengestedene for oss ungdommer på 50- og 60-tallet. Og så var Fjeldstad populært for skiløpere som kom over Maridalsvannet og trengte en brus for å komme seg helt hjem, minnes Bjørg Karin Halvorsen. Hun mener kort og godt at en kiosk var ei lita bu hvor det ble solgt tobakk, brus, tyggis, godteri og ofte pølser.

Vi skal ikke gjøre problemet større enn det er, men vise til et par andre definisjoner:

Professor Schmidt i Salmonsens Konversationsleksikon (1899): Lettere, mindre Bygninger, i hvilke der selges Aviser, Billetter, Cigarer o.l. (...) Det altid abentstående Rum er her indskrænket til en Firkant hvorigjennem Ekspeditionen foregaar.


Wikipedia 2020: ... en liten bygning eller butikk der det blir solgt aviser, blader, godteri, tobakk o.l .Kan også brukes om butikk som selger kioskvarer selv om bygningen er større enn små buer. Ordet stammer fra tyrkisk (lysthus eller hagepaviljong). Kiosk kan også brukes om små bygninger til andre formål enn småhandel som f.eks. telefonkiosk (et sted hvor man ringte fra et myntapparat før mobiltelefonen kom og drepte konseptet).


Biinntekt

Olle Cederbrand vokste opp med kiosk: – Da mine foreldre skulle bygge hus rett etter krigen, så de at det kunne være greit med en biinntekt. De fikk derfor tegna inn en kiosk helt ut mot Åsveien.

Men den gikk ikke. Kommunen svarte at Åsveien skulle bli til Myrerskogveien og den skulle utvides. Da ble det ikke plass til kiosken. Den ble i stedet bygd som et tilbygg på huset, på toppen av ei stor trapp.

Med den trappa ble kiosken til Lilly Cederbrand aldri noe hengested. FOTO: Olle Cederbrand/Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen


– Trappa var nok en viktig grunn til at kiosken aldri ble noe hengested for ungdommen.

­– Hvem var kundegrunnlaget langt oppe i Myrerskogveien?

– Turgjengere og folk i nabolaget. Da kiosken åpna, til påske i 1951, var det enormt med turgjengere innom. Seinere fortsatte de å komme på søn- og helligdager. For naboene var kiosken velkommen, alternativene var å gå til Fjeldstad eller til kiosken i krysset Lachmanns vei/Grefsenkollen når en var røyksugen, sier Cederbrand.

Røykende husmødre

Kiosken var åpen fra 13 til 21 cirka 360 dager i året. På dagtid var hjemmeværende, røykende husmødre en viktig kundegruppe for kiosken som hadde et ganske begrensa vareutvalg.

– Tobakk, sigaretter, ukeblader, nye hver onsdag, men faste kunder fikk blader hvis de kom og banka på etter stengetid på tirsdag, sjokolade, den billigste kosta 25 øre, karameller til fem øre stykket, kjeks, brus, alkoholsvakt landsøl og – ikke minst – hjemmebakte småkaker. Far var baker og hadde med seg oppskrifter da han kom fra Sverige. Mor bakte sandkaker som var veldig populære.

– Og dette var butikk?

– Så vidt. Omsetningen var så liten at skattefuten trodde vi juksa, sier Cederbrand som vet at det ikke var juks; etter at han hadde tatt handelsskolen, var det han som førte regnskapene.

De hadde ikke varme pølser, som var en favoritt i mange kiosker, og de solgte sigaretter kun i hele pakker.

– Det var forbudt å selge annet enn hele pakninger. Men det hendte jeg hadde med en pakke på Grefsen høiere skole og solgte enkeltsigaretter, humrer Cederbrand.

– Tipping?

– Vi søkte om å få bli kommisjonær, men omsetningen var for liten.

– Is?

– Nei, vi hadde ikke fryseboks, men vi hadde strøm nok til et kjøleskap så vi hadde kalde drikker, sier Cederbrand.

Etter en enkel kost/nytt-analyse ble kiosken lagt ned etter ti år. Da ble lokalene leid ut til en persiennefabrkk. Det ga inntekter som var mer lettjente.

Og legger tippelappen inn hver onsdag...

Det varierte med lokale forhold, men generelt var onsdag den store kioskdagen. Da var det tid for å levere inn tippelappen for mennene, for kommisjonærer som klarte å få store tippelag som kunder var tipping god butikk, og nye ukeblad for alle.

I noen måneder kjøpte artikkelforfatteren KIOSKEN VED TRIKKESTALLEN - EN SAGA hver uke Tempo, et blad med spennende BLOTT: FOTO: Historielaget G K N fransk/belgiske fortsettelsesserier, som ble lansert i 1966. Det kosta 1,65. Jeg hadde ikke råd til det. Det hadde ikke kompisen min heller. Men ved å spleise klarte vi det, og leste bladet først annenhver uke.

Men søtt «skum» til 2,5 øre stykket, det hadde vi ofte råd til. Lillebutikken, en av tre kiosker på Abildsø som lenge har vært borte, hadde et rikt utvalg av billig godteri. Fant vi en tiøring, var det bare en kort spurt til kiosken, og fire skum. Så var vi i himmelen noen minutter.

Rødbua

Tilbake til vårt område. I Midtoddveien 15 lå en kiosk som het Rødbua – på grunn av fargen.

– Faren min satte den opp, vi bodde i huset bak, og leide kiosken ut til en mann som bare ble omtalt som Evensen. Jeg tror han levde av kiosken, sier Astri Høie (tidligere Halvorsen).

Hvem Evensen var og hvor han kom fra, det aner hun ikke. Han bare var der. Kom utpå dagen hver deg og holdt åpent til utpå kvelden. Helt til bygget som huser Runes minivarehus kom opp i 1970. Da flytta han kiosken dit. Da Evensen ga seg, overtok søstrene Turid og Tulla det de kalte TT-kiosken.

– Rødbua var et hengested for oss da vi ble tenåringer. Det var pilkast på veggen, det var kult, minnes Høie. Hun vokste opp i huset på tomta hvor kiosken sto. Det var både fordeler og ulemper ved det.

– Ulempen var at mor og far kunne følge med og banke på stuevinduet når de så at vi prøvde oss på tjuvrøyking. Evensen solgte sigaretter enkeltvis. Jeg husker ikke hva de kosta, men det var ofte vi ikke hadde råd til en hel. Da spleisa jeg med en venninne på én.

Både Astri og broren, Kjell Ivar, steppa inn når Evensen ikke hadde anldennig til å stå i kiosken. Men det var ikke så lønnsomt.

– Jeg kjøpte brus av Kjell Ivar og fikk igjen penga. Vi gikk i samme klasse og var kompiser, minnes Terje Olsen. – Det hendte nok også at mine venninner fikk en sjokolade eller to på kjøpet når jeg sto bak disken, innrømmer Høie.

Kinokiosk

Fredag og søndag var de store kveldene i Rødbua. – Da var det film, flere forestillinger, på Vallhalla. Kinoen holdt til i Folkets Hus. Før forestilling var det lang kø i kiosken som lå bare tre minutter unna. Barna skulle ha godteri til den siste Roy Rogers-filmen på 5’ern søndag og de voksne kjøpte røyk.

En annen kiosk som tjente penger på kinoen, var den som lå i trikkestallen på RØDBUA ER VERKEN KIOSK ELLER RØD, Ender’n. Der ble nemlig kinoplakatene MEN DEN STÅR DER DEN ALLTID HAR STÅTT hengt opp, og det var alltid spennende å se hva som kom. Den hadde også et letak hvor det var mulig å stå tørt.

Myrerbua

Kioskene var «alltid» åpne, stort sett bemanna med den samme personen som følgelig ble en sentral figur i nærmiljøet. Lindvik, i Myrerbua, med sin parykk som ble stadig skjevere utover kvelden, var en populær figur som holdt skansen lenge.

På Platået, der Krogsveen holder til nå, lå Nilsen-bua. Det var en av de eksklusive som hadde tipping. Arild Nilsen var innehaver og driver på deltid. Jobben hans var å være kirketjener. Han var dessuten speiderleder. Travel mann.

Kioskene var mange og konkurransen hard. Det kunne hjelpe å ha gode varer. Finn Geiran bodde i Glads vei på østsida av trikkelinja, men gikk gladelig forbi Henriksenbua og videre bort til Sæhlebua i Glads vei: – Der hadde de Frogner-Is. Jeg syntes den var så mye bedre enn Diplom is’n til Henriksen at det var verd noen ekstra skritt. Problemet var at Sæhlebua ikke hadde åpningstid, den holdt oppe da det passa Sæhle.

I Kjelsåsveien 37 holdt «Ida i svingen» til. Før den rakk å bli lagt ned, i mellomkrigstida, skrev kiosken seg inn i fotballhistorien. Ifølge SA-SA-SA, Skeids jubileumsbok, ble gateklubben Frem 1914 stifta der 9. april 1914 av noen svette Torshov-gutter som tok en pust og en vørterøl på vei hjem etter tur i skogen. Høsten 1925 slo Frem 1914 seg sammen med Kristiania Ballklubb, og starta en ny klubb. Den fikk navnet Skeid.

Kiosken i krysset Lachmans vei/Grefsenkollveien hadde skilt med «Selvskudd utlagt» på veggen.

I Kjelsåsvein 44 var det til en stund like etter krigen en kiosk som kunne friste med uteservering i sesongen.

Mens mange var åpne «bestandig», var det et kioskutvalg på Rønningen som sikta seg inn på turgåere, og bare holdt åpent på søndager.

Selvbetjeningsbutikkene

Rundt 1960 begynte kioskene å forsvinne. Mange fant vel, som Cederbrand, ut at inntektene ikke sto i stil med innsatsen. Men klimaet ble også tøffere, de små, spesialiserte dagligvarebutikkene (melke-, kjøtt- og fiskebutikker) som også lå på veldig mange hjørner, forsvant sammen med kioskene. På lille Solemskogen var det på 1920-tallet tre butikker. Den siste ble lagt ned i 1969. Det var mange faktorer som førte til de smås død.

Vi har allerede sett på Saunders revolusjonerende konsept. Med selvbetjening åpna det seg også muligheter for å utvide vareutvalget kraftig, blant annet kom kioskvarer som ukeblader og godteri mye tyngre inn i dagligvarebutikkene.

Åpningstider

Og så fikk kioskenes konkurrenter mye mer liberale lukningsvedtekter. Mens dagligvarebutikkene i 1985 i gjennomsnitt var åpne i 8.04 timer på hverdager og 4.41 timer på lørdager, holdt de i 2015 åpent i henholdsvis 13.41 og 12 timer. Det var regionale forskjeller, i Oslo var 62 prosent oppe minst til klokka 23 i 2015. I Sogn og PÅ STADION GÅR KIOSKSALGET STRYKENDE Fjordane stengte 50 prosent av butikkene IHVERTFALL NÅR DET ER "STORKAMP" seinest klokka 20, der levde kanskje kioskene lenger?

Brustad-bua, som fra 1997 åpna for daglighandel i små butikker også på søndag, gjorde det enda tøffere å være kiosk.

Bensinstasjonene, som det også er blitt mye færre av, tok seg inn på kioskenes områder; pølser, brus, boller og godteri ble mye viktigere for deres bunnlinje enn tennplugger og smøreolje.

Til FriFagbevegelse sier Iman Winkelman, leder av Virke KBS (kiosk, bensin og servicehandel), at kioskene står foran store utfordringer: – Brustadbuer, lengre åpningstider og butikker plassert rett i nærheten av kioskene, er noen av pådriverne for at det blir færre kiosker, sier han. Digitaliseringa gjør også livet vanskeligere for dem: – Før kjøpte du togbilletter og lesestoff på kioskene, nå er det mindre av det.

Her var alle kioskene

På kartet har vi tegna inn de kioskene vi kjenner til. Mange har vi verken offisielt navn eller «kallenavn» på, vi har beskrevet dem ved adresse. Og så kan diskusjonen gå om hva som var kiosk, og hva som ikke var det.

1. «Rødbua»

2. Fjellstad Kafé

3. Cederbrand

4. Kiosk i trikkestallen på Ender’n

5. TT-kiosken

6. Grefsen Stadion

7. Stadion stoppested, ved siden av bakeriet.

8. Bay’ern

9. Nilsenbua

10. Myrerbua

11. Skeidbua

12. Trollbua/Grombua

13. Mobilkiosk på badtomta

14. Pølsebu ved gangvei til Disen

15. Gobban,Eikelundveien

16. Olsenbua

17. Tømtebua

18. Kronka (Fru Kronkvists bakeriutsalg med kioskvarer)

19. Grefsen allé/Anes vei

20. Henriksenbua

21. Kjelsåsveien/Glads vei/Dr. Smiths vei.

22. «Stikk-innom»

23. Svetter’n-kiosken

24. Lachmannsvei/Grefsenkollveien

25. Disen trikkestopp, 100 m ovenfor dagens stopp

26. Butikk/kiosk Frenningsvei

27. Rønningen (kun søndag) trikkestopp

28. Kjelsåsveien 44

29. «Ida i svingen» (Kjelsåsveien 37) 30. Frysjaveien, på oversida av Møller

31. Maridalsveien/Frysjaveien

32. «Brekkekiosken»

33. Narvesen på Storobrua

34. Kiosk ved Trikkestallen




Kilder:

Fri Fagbevegelse no.11 2019

SIFO Prosjektnotat nr. 2 2016

Wikipedia

Takk til: Ivar Christiansen, Torger Hansen, Florin Olsen, Bjørg Karin Halvorsen, Astri Høie, Bjørg Karin Halvorsen, Finn Geiran, Olle Cederbrand, Florin Olsen.


512 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle