Søk
  • steinerikkirkeboen

INGENIØRBRAGDEN som endte opp som spiker

Oppdatert: mars 12

Ljansviadukten var en ingeniørbragd som var så fantastisk at det ble satt opp dampskipstur, 80 øre for voksne og 40 for barn tur/retur, fra Christiania til Ljan for folk som ville se på den nye jernbanebroen.

Høyt og luftig over Liadalen tøffer "utenlandstoget". Ljansviadukten var en imponerende konstruksjon som vakte stor oppsikt for 140 år siden. FOTO: Norsk jernbanemuseum


Nede fra dalens bunn ser det ut som om det står et digert, middelaldersk steintårn på åsens topp. Vi kavet oss opp, og slo fast at det gjør det ikke. Det er heller ikke en gjenglemt rekvisitt fra Games of Thrones. Derimot er står det et brohode helt nordvest på Holmlia i Oslo. Det var en gang den sørlige enden på en imponerende jernbanebro, her fikk damplokomotivet igjen fast grunn under skinnene etter en luftig tur over Liadalen. Videre sørover går den gamle toglinjen rett som en strek. Nordover er det i dag bare luft. Mange meters fritt fall.

Nei, det er ikke et gammalt tårn, det er det søndre bruhodet som ruver oppe på toppen, på Holmlia-sida av den bratte dalen. FOTO: Stein Erik Kirkebøen


Rett på

I 1873 vedtok Stortinget å bygge Østfoldbanen, (Smaalensbanen), en jernbane sørover fra Kristiania på østsiden av fjorden. Den ble bygd etter ostemetoden, det betyr at den skar rett fram, samma hva. Den gikk også rett fram over den dype Liadalen som skiller Nordstrand og Ljan i nord fra Holmlia i sør. Det krevde ei diger bru.

Og ei diger bru ble reist over den djupe dalen.

Brua ble konstruert etter «fransk teknikk» av ingeniør Axel Peterson, sjef for Statsbanenes hovedkontor. Den sto ferdig i 1876 mens den enkeltsporede banen til det vi ei lang stund kalte Østfold, sto fiks ferdig i 1879. Dette var før gass-sveising hadde gjort sitt inntog. Brua ble derfor klinka sammen, akkurat som Eiffeltårnet i Paris. Sammen med ei bru på Ofotbanen skal Ljansviadukten ha vært den eneste De hadde en luftig jobb de som på 1870-tallet jernbanebrua i Norge som ble bygd bygde Ljansviadukten. FOTO: Digitalmuseum på den måten. For ekstra holdbarhet ble den klinka med nagler som var rødglødende. Fire år tok arbeidet med brua.

Høy og luftig

Ljansviadukten, eller litt mer prosaisk; Ljansbroen, ble et imponerende syn der den slynga seg over den djupe dalen i en elegant, slak bue som var 236 meter lang. Buen gjorde konstruksjonen av brua ekstra krevende, men det mest imponerende – og skremmende – var høyden. Brua sto på seks pilarer som sto oppå massive steinfundamenter, tre av dem kan man fremdeles se rester av. På det «verste» var brua 36 meter over dalbunnen og Ljanselva, og den skal ha svaia svakt da toget kjørte sakte over og fylte hele dalen med damp. Et imponerende syn, men alle passasjerer likte ikke like godt å se ned i djupet.

Overlevde eksplosjon

Men brua sto støtt. Den sto også om morgenen 29. mai 1884. Og det til tross for at kruttverket, som lå bare noen få meter høyere opp i elva, den natta gikk i lufta med et smell som kunne høres i både Asker og Kristiania. Kruttverk gikk på den tida stadig i lufta. Mange var derfor bekymra for at den spektakulære brua ble Tre solide fundamenter står igjen etter bygd så nær kruttverket. En skeptiker var

ingeniørbragden i Liadalen. kruttverkets eier, Harald Frølich. Han protesterte og mente det var hårreisende at «Loven var til for private, ikke for det offentlige». For alle andre enn brobyggerne var det nemlig forbudt å bygge mindre enn tusen alen (625 meter) fra et kruttverk. Men loven gjaldt altså ikke for Ljansviadukten. Frølich la ned kruttvrket etter eksplosjonen, og starta i stedet en husflidskole i dalen. Det var mindre eksplosivt.

Presidentbesøk Broen var en sensasjon. Den var så imponerende at Kristiania-folk altså tok en dampskipstur, «Musik medfølger», de 12 kilometerne ut til Ljan og gikk opp i dalen og så vidunderet med egen øyne. Og ikke nok med det, da den amerikanske presidenten, Ulysses S. Grant, var på Europa-tur i 1878, sto Kristiania på programmet. Og selvfølgelig måtte presidenten med frue ut for å se på byens ferske vidunder. Aftenposten kunne dagen derpå melde: «Igaar Eftermiddag foretog Generalen og Generalinden en kjøretur Annonse i Aftenposten 13/7-1878 Den nye over Egeberg ud til den nye Lianbro, der brua var en stor attraksjon. efter Forlydende skal have vundet Generalens Bifald».

Slått ut av dobbeltspor

Men alt har sin tid. Ljansviaduktens tid gikk ut på 1920-tallet. Da holdt det ikke lenger med et enkeltspor sørover fra landets hovedstad som gjennom 1800-tallet hadde en enorm befolkningsvekst. Stortinget vedtok å bygge dobbeltspor til Østfold. I stedet for å bygge viadukten dobbelt så brei, ble Ljanselva lagt i tunnel, elveleiet ble fylt igjen og det ble lagt lagt to spor rundt den dype Liadalen og via Hauketo til Kolbotn, Ski og verden.

Den nye linja ble klar i 1925, og bruas tjenestetid var omme. 76 kilo dynamitt satte sluttstrek

Den fantastiske broen, som ingen lenger hadde bruk for men som noen lokale ønsket å beholde som (ei luftig) gangbru, ble solgt til Spigerverket. Men den ble stående. Helt til en tidlig augustmorgen i 1929. Da smalt det igjen på Ljan.

Ljansviadukten etter sprengningen. FOTO: Norsk jernbanemuseum/Nasjonalbiblioteket


For å unngå stor tilstrømning av skuelystne, var bare de aller nærmeste naboene varsla om at brua skulle sprenges. Alle andre bråvåknet da 76 kilo Stjernedynamitt sendte ingeniør-bragden ned i dalen med et voldsomt smell og en kraftig trykkbølge. 600 tonn med solid jern deiset ned.

Ifølge lokalavisa Nordstrands Blad kom «en sindt mann springende og meldte at verandaen hans var blåst ned 300 meter fra broen». Selv om det akkurat det visstnok var en overdri-velse, så ble viaduktens karriere avsluttet med et smell.

Det stolte byggverket fikk en trist slutt; det endte opp som spiker, veldig mange spiker.

Bråstopp. Her slutter traseen til den første Østfoldbanen. Brua er borte, på toppen av bruhodet er det bare løse lufta over til Ljan. FOTO: Stein Erik Kirkebøen.


Kilder: Turguide til Ljanselvas Miljøpark, Miljøprosjekt Ljanselva, 2018

Fint folk i bratte bakker, Selskapet til Ljans Vel, 1990

Lokalhistoriewiki

Aftenposten

FOTO: James Johanson/Nasjonalbiblioteket/Digitalmuseum
































Nede fra dalens bunn ser det ut som om det står et digert, middelaldersk steintårn på åsens topp. Vi kavet oss opp, og slo fast at det gjør det ikke. Det er heller ikke en gjenglemt rekvisitt fra Games of Thrones. Derimot er står det et brohode helt nordvest på Holmlia i Oslo. Det var en gang den sørlige enden på en imonerende jernbanebro, her fikk damplokomotivet igjen fast grunn under skinnene etter en luftig tur over Liadalen. Videre sørover går den gamle toglinjen rett som en strek. Nordover er det i dag bare luft. Mange meters fritt fall.

Rett på

I 1873 vedtok Stortinget å bygge Østfoldbanen, (Smaalensbanen), en jernbane sørover fra Kristiania på østsiden av fjorden. Den ble bygget etter ostemetoden, det betyr at den skar rett fram, samma hva. Den gikk også rett fram over den dype Liadalen som skiller Nordstrand og Ljan i nord fra Holmlia i sør. Det krevde en diger bro.

Og en diger bro ble reist over den dype dalen.

Broen ble konstruert etter «fransk teknikk» av ingeniør Axel Peterson, sjef for Statsbanenes hovedkontor. Den sto ferdig i 1876 mens den enkeltsporede banen sto fiks ferdig i 1879. Dette var før gassveisingen hadde gjort sitt inntog og broen ble klinket sammen, akkurat som Eifeltårnet i Paris. Sammen med en bro på Ofotbanen skal Ljansviadukten ha vært den eneste jerbanebroen i Norge som ble bygget på den måten. For ekstra holdbarhet ble den klinket med nagler som var rødglødende. Fire år tok arbeidet med broen.

Høy og luftig

Ljansviadukten, eller litt mer prosaisk; Ljansbroen, ble et imponerende syn der den slynget seg over den dype dalen i en elegant, slak bue som var 236 meter lang. Buen gjorde konstruksjonen av broen ekstra krevende, men det mest imponerende – og skremmende – var høyden. Broen sto på seks pilarer som sto oppå massive steinfundamenter, tre av dem kan man fremdeles se rester av. På det «verste» var broen 36 meter over dalbunnen og Ljanselven, og den skal ha svaiet svakt da toget kjørte sakte over og fylte hele dalen med damp. Et imponerende syn, men alle passasjerer likte ikke like godt å se ned i dypet.

Overlevde eksplosjon

Men broen sto støtt. Den sto også om morgenen 29. mai 1884. Og det til tross for at kruttverket, som lå bare noen få meter høyere opp i elven, den natten gikk i lufta med et smell som kunne høres i både Asker og Kristiania. Kruttverkene gikk stadig i luften, og mange var derfor bekymret for at den spektakulære broen ble bygget så nær kruttverket. Ikke minst kruttverkets eier, Harald Frølich. Han protesterte og mente det var hårreisende at «Loven var til for private, ikke for det offentlige». For alle andre enn brobyggerne var det var forbudt å bygge mindre enn tusen alen (625 meter) fra et kruttverk. Men loven gjaldt altså ikke for Ljansviadukten. Frølich la ned kruttvrket etter eksplosjonen, og startet i stedet en husflidskole i dalen. Det var mindre eksplosivt.

Presidentbesøk Broen var en sensasjon. Den var så imponerende at Kristiania-folk altså tok en dampskipstur, «Musik medfølger», de 12 kilometerne ut til Ljan og gikk opp i dalen og så vidunderet med egen øyne. Og ikke nok med det, da den amerikanske presidenten, Ulysses S. Grant, var på Europa-tur i 1878, sto Kristiania på programmet. Og selvfølgelig måtte presidenten med frue ut for å se på byens ferske vidunder. Aftenposten kunne dagen derpå melde: «Igaar Eftermiddag foretog Generalen og Generalinden en kjøretur over Egeberg ud til den nye Lianbro, der efter Forlydende skal have vundet Generalens Bifald».

Slått ut av dobbeltspor

Men alt har sin tid. Ljansviaduktens tid gikk ut på 1920-tallet. Da holdt det ikke lenger med et enkeltspor sørover fra landets hovedstad som gjennom 1800-tallet hadde en enorm befolkningsvekst. Stortinget vedtok å bygge dobbeltspor til Østfold. I stedet for å bygge viadukten dobbelt så bred, ble Ljanselva lagt i tunnel, elveleiet ble fylt igjen og det ble lagt lagt to spor rundt den dype Liadalen og via Hauketo til Kolbotn, Ski og verden.

Den nye linjen ble klar i 1925, og broens tjenestetid var omme. 76 kilo dynamitt satte sluttstrek

Den fantastiske broen, som ingen lenger hadde bruk for men som noen lokale ønsket å beholde som gangbro, ble solgt til Spigerverket. Men den ble stående. Helt til en tidlig augustmorgen i 1929. Da smalt det igjen på Ljan.

For å unngå stor tilstrømning av skuelystne, var bare de aller nærmeste naboene varslet om at broen skulle sprenges. Alle andre bråvåknet da 76 kilo Stjernedynamitt sendte ingeniørbragden ned i dalen med et voldsomt smell og en kraftig trykkbølge. 600 tonn med solid jern deiset ned.

Ifølge lokalavisen Nordstrands Blad kom «en sindt mann springende og meldte at verandaen hans var blåst ned 300 meter fra broen». Selv om det visstnok var en overdrivelse, så ble viaduktens karriere avsluttet med et kraftig smell.

Det stolte byggverket fikk en trist slutt; det endte opp som spiker. Veldig mange spiker.

Kilder:

Turguide til Ljanselvas Miljøpark, Miljøprosjekt Ljanselva, 2018 (ANBEFALES!)

Fint folk i bratte bakker, Selskapet til Ljans Vel, 1990

Lokalhistoriewiki

Aftenposten

2,073 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle