Søk
  • steinerikkirkeboen

Jentene som skremte fotballpampene

Oppdatert: 7. nov. 2020

53.000 tilskuere kom inn på Goodison Park i Liverpool for å se fotballkamp. For kvinner! I 1920! Da ble fotballpampene skremt.

Hvis du tror at kvinnefotball oppsto i kjølvannet av kvinnekamp og -frigjøring på 1970-tallet, så tilhører du nok det store flertall. Som tar skammelig feil.

Kvinnefotballens røtter stikker mye djupere enn som så. Til tross for at mektige menn gjorde hva de kunne for å stoppe utviklinga.

Nekta kvinner adgang

5. desember 1921 fatta de 60 eldre herrene i styret i det mektige engelske fotballforbundet (FA) et vedtak ingen i ettertid er stolte av. Gubbene, som må ha vært mektig skremt av populariteten til kvinnefotballen, vedtok at ingen av forbundets klubber fikk lov til å leie ut banene sine til kvinnefotball.

De utestengte halvparten av befolkningen fra idretten som de skulle utvikle og fremme.

I dag virker det utrolig, og enda mer utrolig er det at forbudet først ble oppheva etter 50 år, i 1971.

I alle disse åra sto fotballtoppene knallhardt på at fotball ikke bare var uegna for kvinner, den kunne til og med være farlig. De fikk leger til å gå god for det, og legitimerte vedtaket sitt med disse legenes uttalelser.

Begynnelsen

Men vi begynner med begynnelsen.

Det er ikke sa lett a si når den var. Når ble egentlig fotball fotball? Men for å gjøre det enkelt, sa støtter jeg meg på Gail J. Newsham. Hun har skrevet boka In a league of Their Own!, historien om det som sannsynligvis er tidenes beste fotballag, The Dick, Kerr Ladies. Mye av denne artikkelen bygger på den fascinerende og opplysende boka.

Newsham skriver at den første fotballkampen mellom to kvinnelag sannsynligvis ble spilt i mars1895 pa Nightingale Lane nord i London.

Der hadde Nettie Honeyball stiftet The British Ladies Fooball Club. To lag fra denne klubben möttes i den historiske kampen. Fotballferdighetene skal ha vært så som så, men jentene fra nord i London vant 7-1.

Det løsna under 1.verdenskrig

Det var flere andre tilløp til kvinnefotball, det ble til og med spilt noen “landskamper”. Men det var 1. verdenskrig som forandra alt, da tok det av, spesielt i England.

Under krigen som skulle ende alle kriger, ble millioner av unge menn sendt til fronten. Kvinnene, som i England allerede kjempa for likestilling med de radikale sufragettene som sydspisser, rykka i enda större grad inn i arbeidslivet hvor de overtok de krigende menns plasser.

Det skjedde ogsa i Preston, en liten by (idag ca. 115.000 innb.) nordvest i England, fem, seks mil fra både Liverpool og Manchester. Byen har en Englands eldste fotballklubber, Preston North End.

Og den hadde det mekaniske verkstedet/trikkefabrikken Dick, Kerr & Co, som under krigen gikk over til å produsere ammunisjon. Med mange kvinnelige arbeidere. Noen av dem var gjerne med da gutta spilte fotball i pauser og etter arbeidstid. Og da bedriftslaget fikk saftig bank i en kamp hösten 1917, fikk de höre det av jentene. Gutta besvarte mobbingen ved å utfordre til kamp. Jentene takka ja!

Hvordan det gikk i oktober 1917 er gjemt og glemt. Men det kan ikke ha gatt så galt for jentene, for de fortsatte å spille fotball.

Veldedighetskamp

Kort tid etter kampen fikk Dick, Kerr & Co en forespørsel fra et sjukehus i nærheten. Det skulle behandle skadde soldater, men hadde svært dårlig råd; kunne bedriften hjelpe dem med å skaffe midler til utstyr og drift? De tenkte seg en veldedighetskonsert.

Men jentene ville spille fotballkamp!

Jentene på en bedrift i nærheten tok utfordringa, og kampen skulle spilles pa selveste Deepdale, banen til Preston North End, den eldste banen i hele verden som fortsatt er i bruk (åpna i 1875). Og den skulle spilles 1.juledag 1917.

Jentene fikk hakeslepp da de kom ut på banen. Pa tribunen sto det 10.000 tilskuere som gulpa kalkun og venta på fotball. Mange kom nok for den gode saks skyld, andre fordi de ventet en komikveld. De siste ble mest skuffa.

“De fleste kom utvilsomt for å bli underholdt, men etterpå var de aller fleste enige om at kvaliteten var mye bedre enn de hadde venta“, skrev ei lokal avis etterpå.

Dick, Kerr Ladies vant 4-0 og sykehuset fikk 600 pund - mye penger for et sjukehus som manglet alt.

DICK, KERR LADIES, SOM VANLIGVIS HADDE STRIPETE DRAKTER, TRAKK SÅ MYE TILSKUERE OG SKREMTE FOTBALLPAMPENE SÅ FÆLT AT DE NEKTA KLUBBENE SINE Å SLIPPE JENTER TIL PÅ BANEN I 50 ÅR. FOTO: dickkerrladies.com


Og så rulla det videre

Og for Dick, Kerr Ladies ble det beynnelsen på et eventyr.

De ble invitert til å spille kamper til inntekt for veldige mange formal nær sagt overalt. I sine drakter med svarte og hvite vertikale striper, og med nette, matchende luer, reiste de rundt og knuste motstandere foran store tilskuermengder og samla inn penger til gode formål.

Eventyret varte i nesten 50 år, men aller heitest var det tidlig på 1920-tallet. I 1921 spilte jentene 67 kamper for rundt 800.000 tilskuere. De vant alle og samla inn 22.000 pund.

Året før spilte de 30 kamper, hadde 325.000 tilskuere og spilte sin mest legendariske kamp.

Den Store Kampen

2. juledag 1920 mötte Dick, Kerr Ladies sin lokale erkerival, St. Helens, på Evertons bane, Goodison Park, i Liverpool. 53000 lykkelige tilskuere pressa seg innenfor murene og så Dick, Kerr vinne 4-0. Mellom 10 og 15.000 mindre lykkelige måtte gå hjem med uforretta sak. Det var ikke plass til dem. Tallet var verdensrekord for en klubbkamp mellom kvinnelag i drøyt 98 år, helt frem til 16. mars 2019. Da så 60.739 toppoppgjöret mellom Atletico Madrid og Barcelona i den spanske toppserien.

I 1920/-21 var det ingen i engelsk fotball som matcha publikumstallet til Dick, Kerr Ladies. Newcastle hadde sesongens höyeste tilskuertall med 41.265 tilskuere på en kamp i mennenes toppserie, mens Everton var nummer tre på lista. De hadde på det meste 37.215 tilskuere innafor portene på Goodison. Da var det ingen som matte gå hjem

Det var en enorm interesse for arbeiderjentene fra Preston. Og det likte gubbene i fotballtoppen dårlig.

Skremte fotballtopper slo tilbake

5. desember 1921 vedtok FA-styret enstemmig at klubbene deres ikke skulle tillate kamper mellom kvinnelag på sine baner. Vedtaket ble begrunna i tre forhold:

- de mente at slik aktivitet ikke burde oppmuntres fordi fotball var upassende for kvinner.

- det var kommet klager på forholdene kampene ble arrangert under og på at det gikk penger til andre ting enn de veldedige formålene.

- dessuten mente styret at en urimelig andel av inntekten fra kampene gikk til andre formal enn de veldedige.

Og konklusjonen var klar: “For these reasons the council request clubs belonging to the association to refuse the use of their grounds for such matches“.

“Offer for sin egen suksess”

Det er vel ikke utenkelig at noen av pengene som ble samla inn gikk i feil lommer, men det ble ikke ført bevis for noen av påstandene.

Og spillerne protesterte for all verden. De sto fast på at de kun fikk dekka reiseutgifter og tapt arbeidsfortjeneste.

Newsham er ikke i tvil om hva som var den reelle grunnen til utestengelsen: - Jentene ble offer for sin egen suksess.

Gubbene ble skremt over at kvinnekamper trakk flere tilskuere enn mennenes oppgjør.

- Jeg tror vedtaket skyldtes sjalusi hos mennene, sa spiller Alice Norris

- De sier fotball ikke passer for kvinner, vi mener det er feil. Vi trekker også tilskuere herrefotballen ikke trekker, særlig på småsteder ute i distriktene. Vi har alltid mye tilskuere, sa en annen spiller, Alice Woods.

Men det hjalp ikke. De var stengt ute fra fotballbanene, og måtte benytte rugbybaner, mer eller mindre velegnede jorder og gressletter i fortsettelsen.

Utestengt i 50 ar

For aktiviteten lot seg ikke kvele, jentene fortsatte å sparke ball. Men fotballbanene ble de stengt ute fra i 50 ar.

Etter 40 år, i 1962, søkte Rhyl om å få arrangere en kamp mellom Dick, Kerr og Oldham. De forventa 10.000 tilskuere. Pengene skulle ga til det frivillige brannvesenet. Det walisiske fotballforbundet viste til regelverket som forbød slike kamper - at den skulle spilles i fotballens sommerferie spilte ingen rolle - og til sin prinsipielle holdning: – Vi mener fotball er et spill for menn, og ikke har noen plass for kvinner, skrev sekretæren i forbundet i avslaget.

Slik var reaksjonene mange steder.

På kontinentet og over Atlanteren

Men det var også steder jentene fra ammunisjonsfabrikken ble tatt imot med åpne armer og av store tilskuermengder. De spilte mye penger i kassene til mange gode formal, og de var gode. Verdens beste, hevda de selv. Allerede varen 1920 fikk de besøk av et fransk lag. Det ble gjenvisitt pa høsten, og en rekke møter helt fram til 1954. Dick Kerr vant de aller, aller fleste. De vant også i Belgia og Nederland.

Men den store opplevelsen, det var en svært kaotisk Amerika-reise.

15. september 1922 kasta jentene loss. Da gikk de ombord i SS Montclare som i løpet av ei uke skulle ta dem over til Quebec i Canada. De skulle være borte i fire måneder, og det var lagt opp et program md kamper i 24 byer i USA og Canada. Noen hadde skapt inntrykk av at kvinnefotballen var en stor og blomstrende der borte.

Da de kom fram, fikk de for det første høre at det ikke fantes et eneste kvinnelag i hele Canada, og at det kanadiske fotballforbundet hadde rukket å gjøre som det engelske mens jentene kryssa Atlanterhavet, det hadde forbudt kvinnefotball.

Og så fikk de vite at det ikke fantes kvinnelag i USA heller.

I en fart ble programmet lagt om slik at de skulle reise opp og ned pa østkysten og spille ni kamper mot herrelag.

Og det gjorde de med bravour. De tapte tre, vant tre og spilte tre kamper uavgjort mot noen av USAs beste herrelag. Fabrikkjentene fra Preston utnytta kynisk at amerikanerne hang etter i fotballutviklinga.

Best – med og uten ball

Pasningen, som ble funnet opp i Skottland på 1880-tallet var ennå ikke kommet over havet. For amerikanerne var fotball fortsatt „a dribbling game“. En og en forsøkte de amerikanske mennene å drible seg gjennom Dick, Kerrs forsvar. Når jentene fikk ballen, hadde amerikanerne som löp etter ballen i en stor flokk, store problemer mot det engelske pasningsspillet.

I en av kampene, mot Washington Stars FC, kom selveste presidenten, Warren G. Harding, og tok avsparket og signert matchballen som jentene fikk med hjem til fabrikken.

De var også best uten ball. De engelske fabrikkjentene beviste at de var godt trent da de med nød og neppe vant en stafett mot det som ifølge Newsham var det amerikanske laget fra kvinne-OL(!) Paris i1922.

Til tross for et usedvanlig uproft opplegg, ble reisen en stor opplevelse – å reise til Amerika var ikke hverdagskost for arbeiderjenter tidlig på 1920-tallet. Men den varte ikke evig, 9. november gikk jentene ombord i SS Adriatic som åtte dager seinere satte dem trygt i land i Liverpool.

En annen, vesentlig kortere reise som også gjorde stort inntrykk pa de som var med, gikk til Isle of Man 30. juli 1953. De fløy for aller første gang.

- Smashing, syntes spiller Jeane Lane.

“Verdensmestre“

Manager Alfred Frankland, som gjerne snakka i store bokstaver, utropte sine jenter til verdensmestre. I 1937 ble det tatt ille opp av noen fotballspillende jenter i Edinburgh. De hadde slatt to herrelag, og mente at de hadde styrke nok til å matche Dick, Kerrs fart. De utfordret Preston-jentene til kamp om den uoffisielle VM-tittelen.

Dick, Kerr tok utfordringen og la seg i hardtrening frem mot kampen.

- Alle aksepterer at vi er best i verden, unntatt noen i Edinburgh. De kommer ogsa til å gjøre det etter kampen, sa manager Frankland selvsikkert. Han lovet å spise sin ganske store hatt hvis jentene hans tapte. De hadde ikke tapt noen av sine 26 kamper så langt i sesongen, mens Edinburgh-jentene hadde vunnet 18 av 20 kamper.

8. september 1937 skulle det spilles om en slags VM-tittel i Blackpool. Dick, Kerr-jentene tok kampen så alvorlig at de hadde taktikkmøte hjemme hos Frankland kvelden før kampen.

Kanskje gjorde det utslaget, kanskje var det farten eller kanskje det var at de spilte med den sterke vinden i ryggen för pause. I hvert fall scoret de fem mål i förste omgang og vant 5-1. Mest skuffende var tilskuertallet: bare tusen betalte for a se “VM-finalen“.

Nedturen

Dick, Kerr Ladies, skifta navn til Preston Ladies da bedriften ble kjøpt opp. De måtte ta en pause under annen verdenskrig, men fortsatte helt frem til 1965. Da måtte de gi seg etter å ha slitt tungt i mange år, de hadde store problemer med rekrutteringa.

Det siste året spilte de bare tre kamper, alle mot Handy Angels. Den siste ble spilt 21. august 1965. Og Dick, Kerr Ladies sluttet som de begynte nesten 49 år tidligere, de vant 4-0.

Hadde de holdt ut ett år til, hadde de kanskje vært over kneika. England arrangerte – og vant – fotball-VM for menn i 1966. Det ga et voldsomt oppsving i fotballinteressen. Men det kom for sent for Dick, Kerr Ladies.

På sine 48 år rakk de å spille 833 registrerte kamper. De vant 759, spilte 46 uavgjort og tapte bare 28.

De scora over 3500 mål og de slapp inn under 500.

Newsham ramser opp andre historiske bragder, de var det förste, organiserte kvinnelaget som

- spilte i shorts (1917).

- spilte i kunstlys, de hadde et av luftforsvarets sökelys bak hvert mål og 40 bluss langs side- og dødlinjer (1920)

- spilte med en hvitmalt ball, lettere å se i mørket (1920)

- vant 74 kamper pa rad (1922)

- spilte mer enn 300 kamper uten å tape før de gikk på en smell i Belgia (til 1934)

- som hadde en kvinnelig manager. Kath Latham overtok da Alfred Frankland, som hadde styrt butikken med fast hånd fra begynnelsen, døde (1957)

- hadde en spiller, Lily Parr, som scora tusen mål. Hun spilte vensterving for Dick, Kerr fra 1920 til 1951!

- som vant (en slags) VM-tittel (1937).000 tilskuere kom inn på Goodison Park i Liverpool for å se fotballkamp. For kvinner! I 1920!


66 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle