Søk
  • steinerikkirkeboen

Kollbakkene - viktig illegal hopparena med verdens eneste mekaniske hopp

Oppdatert: feb. 19

Noen hundre meter fra tyskernes skytebane var det under krigen i all hemmelighet et yrende liv i hoppbakkene som først fikk navnet Jøssingkollen.

KOLLBAKKENE I GLANSDAGENE. FOTO: Helge Skappel/Widerøe/Oslo Byarkiv


De tre Kollbakkene lå på rekke og rad i Skjervenåsen på Maridalens vestside. I den mye brukte Ankerveien er det satt opp skilt som peker ned til bakkene. Det gjør at det ikke bare er overraskede o-løpere og bærplukkere som brått og uventa snubler over det som var et toppmoderne hoppanlegg. Kanskje det mest brukte i Oslo på 40- og 50-tallet.

Rømte til skogs

Men vi begynner med begynnelsen: Og den var i 1942. Midt under krigen, midt under idrettsstreiken, begynte noen gutter på Korsvoll å bygge hoppbakke.

Gutta hadde en bakke på Kringsjå, men de ville dyrke sin hobby ute av syne for okkupantene, og flykta fra «herrefolket» og inn i skogen. Dog, det var bare noen få hundremeter bort til okkupasjonsmaktens skytebane!

Guttegjengen tok utgangspunkt i en bakke Hjula Væveri hadde anlagt for lenge siden, den gang det ikke var uvanlig at bedrifter hadde hoppbakker som de ansatte disponerte.

Navnetrøbbel

Gutteklubben starta opp i 1936. Den kalte seg Ull etter den norrøne skiguden, inntil de eldre herrene i den fornemme skiklubben Ull protesterte. Da tok gutta navnet Troll.

I 1940 slo de seg sammen med en navnløs gutteklubb som ble leda av selveste Sigmund Ruud, den eldste av de legendariske hoppbrødrene fra Kongsberg.

Gutta kalte klubben Troll helt til den i 1945 søkte opptak i Idrettsforbundet. Da fikk de beskjed om at navnet allerede var tatt av et lag i Rindal. Etter mye styr valgte de navnet Koll.

Lenge før, høsten 1942, hadde altså guttegjengen begynt å hogge ned krattet på det som skulle bli sletta på bakken som først fikk navnet Jøssingkollen – det ble arrangert mange illegale renn der under krigen – seinere Storekoll.

De bygde en bakke med kritisk punkt på 36 meter, og en mindre bakke som hadde samme unnarenn, men lå åtte meter lenger framme. Bakken var klar for bruk da snøen kom seinhøstes 1942.

«Jøssingskiløpere»

Det var yrende aktivitet i Jøssingkollen, og ifølge Sigmund Ruud ble «det hoppet tusener av ganger hver vinter i krigsårene».

«Det ble et av de viktigste samlingsstedene for jøssingskiløpere under krigen… Ofte var det opptil 200 aktive som trente her, og publikumstilstrømningen kunne være som til et større skirenn... Her var vi frie og vi var oss selv, til tross for at det ikke var mer enn noen få hundre meter til nærmeste tyskerleir... Det var fra vår bakke skisporten forplantet seg videre i Oslo-distriktet», skrev Ruud om hopping i krigsåra i Kolls jubileumsberetning fra 1950.

Allerede høsten 1943 ble bakken bygd videre ut, da fikk den et stillas på fire meter, og bedre fart.

Gjennom og etter krigen ble anlegget stadig flikka på og bygd ut. Mellomkoll kom til. Veslekoll fikk kul av tømmer. De to minste bakkene hadde bare naturlig tilløp, men i den store var det stillas som til slutt var 18 meter høyt. Der hadde Kongsberg-hopperen Arnold «Nolten» Kongsgård bakkerekorden på 52 meter.

Et unikt hopp!

Oppe i Skjervenåsen igger noen slitne metallbiter. Det er de sørgelige restene av en grensesprengende oppfinnelse – som ikke sprengte en eneste grense. Det er det som er igjen av verdens første – og eneste? – mekaniske skihopp.

Hoppet i Storekoll var nemlig et aldri så lite teknisk vidunder. Det var regulerbart; det kunne sveives på skinner og justeres både i høyde og i lengde. Konstruktøren var Viggo Friling. DE STUSSLIGE RESTENE AV EN REVOLUSJO- «Teknisk viste det seg å svare til forvent- NERENDE OPPFINNELSE. ningene. Hvor langt man vil gå til å mekanisere en skibakke kan være et spørsmål, men ideen er prøvet», heter det avmålt om verdensnyheten i klubbens ti års beretningen.

Det revolusjonerende, mekaniske hoppet ble ingen suksess, det ble med det ene hoppet i Storekoll, ingen tok visst opp ideen.

Store renn – store talenter

Etter krigen ble anlegget utvikla til et av Oslos viktigste hoppanlegg. I tillegg til at bakkene var et populært treffsted og en god treningsarena for unggutter fra et stort omland, var de kanskje Oslos mest brukte rennarena. Mange klubber i store deler av byen arrangerte renn i disse populære bakkene. Det ble arrangert både krets- og landsrenn, og det var ikke uvanlig at de samla mange hundre deltakere, 1200 skal det ha vært på det aller meste.

Den store bredden ga også topper. Blant dem var Reidar Otto Ullevålseter. Han var landets beste guttehopper i åra rett etter krigen med gull i landsrenn både i 1946, -47 og -50, sølv i 1949 og han fikk æren av å hoppe med fakkelen da OL-ilden var på vei inn til Bislett i 1952.

Flott anlegg, men... I glansdagene besto anlegget av tre bakker med K-punkt på henholdsvis 30, 40 og 50 meter, tribune, lysanlegg og et høyt stillas. Men det var bygget av ikke-impregnerte materialer. Det begynte å råtne, og etter vekkeren i Bækkelagsbakkene 6. mars 1960 var bakkene blant de 80 prosentene av Oslos SÅNN GÅR DET. INNI HER LIGGER EN HOPP- hoppbakker som ble revet før de rakk å BAKKE SOM NATUREN HAR TATT IGJEN. dette ned.

Planer for utvidelse av anlegget forelå, men «det fantes ikke penger til dette og dessuten lå nok anlegget litt for avsides i forhold til den nye tids krav.»

Trollbakkene

Da de opprinnelige Kollbakkene ble sagd ned tidlig på 60-tallet, flytta klubben hoppaktiviteten til Trollbakkene ved Nordberg. I de tre små bakkene som ligger på rekke og rad, K10, K15 og K23, har litt av tidligere tiders hoppkultur overlevd, som ett av svært får steder i Oslo-området. I noen år klarte til og med noen Koll-ildsjeler å blåse liv i hoppgruppa. Men det gikk over.




310 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle