Søk
  • steinerikkirkeboen

LURHØLET – historien om et navn

Bompenger var et hovedtema før stortingsvalget i 2019. Men bompengemotstand er ikke noe nytt i Norge. Det viser et stedsnavn i Maridalen i Oslo.

VISSTNOK DET ENESTE BILDET SOM FINNES AV LURHØLET, HUSMANNSPLASSEN BLE FRAFLYTTA RUNDT 1930. FOTO: Byarkivet


Lurhølet var en av ti kandidater i avstemningen om byens styggeste stedsnavn som Aftenposten inviterte til i 2015. Selv om navnet ikke kan sies å være vakkert, så nådde det ikke helt opp i en tøff konkurranse. Men navnet har en gøyal historie.

Husmannsplass

Lurhølet var en husmannsplass under Sørbråten gård i Maridalen. I dag er det ikke noe annet igjen av plassen enn navnet og noen rester av grunnmuren. Det er usikkert når den ble ryddet, men sannsynligvis skjedde det rundt 1830. I hvert fall bodde Niels Hansen der med kone og to barn i 1832. Fra 1891 til -95 bodde en man som het Ole Andreas Mikkelsen på den lille plassen. Han hadde ikke bare kone og seks barn, men også en losjerende mann. Det var nok tidvis trangt om plassen på Lurhølet som ble fraflyttet og revet rundt 1930.

Plassen lå inne i skogen ved Movassbekken, noen hundre meter sør for togstoppestedet Snippen i Maridalen. Før Gjøvikbanen kom, rundt år 1900, var Greveveien ferdselsåren ut av Oslo i retning Hakadal og Hadeland. Den gikk rett på oversiden av Lurhølet. Og der ligger forklaringen på det lite elegante navnet.

Greveveien

Veien ble anlagt av grev Herman Wedel Jarlsberg. Han var gift med Peder Ankers datter, og veien var fortsettelsen av Ankerveien som svigerfaren anla fra Bærums Verk til stangjernshammeren i Maridalen. Greveveien gikk videre, fra Hammeren til Hakadal jernverk. Den skulle binde sammen de to Anker-bedriftene. Dessuten var det den raskeste og greieste veien for plankekjørerne som med hest og slede – på denne tiden var veiene av så tvilsom kvalitet at en tommelfingerregel sa at du kunne kjøre dobbelt så tungt lass på slede på vinterføre som på vogn om sommeren – kjørte planker og tømmer fra Hadeland og Hakadal til Oslo.

Veien sto ferdig som kjørevei i 1825. Og selv om Wedel Jarlsberg sannsynligvis var landets rikeste mann, så vil mye som kjent ha mer. Greven fikk bygget ei bomstue, og begynte å kreve inn bompenger av plankekjørerne og andre som kom rekende langs hans vei. Som kvittering for betalt bomavgift fikk de en åttekantet trekloss.

Svigerfaren hadde gjort det samme, satt opp bom, da han bygde Lysaker bru i 1772. Peder Anker, senere generalveiintendant, brød seg ikke om at bøndene protesterte høylydt mot bompengene. Da skrev Bærum-bøndene til kongen i København og klaget sin nød. Det endte med rettssak mot Anker – og at bompengene forsvant. Det kan ha vært det første vellykkede bompengeopprøret i norsk historie.

RESTER AV GAMLE TUFTER ER ALT SOM ER IGJEN AV HUSMANNSPLASSEN "LURHØLET"


Stille aksjon

Så dramatisk ble det ikke på Greveveien. Der aksjonerte plankekjørerne i det stille. Om vinteren, når det var snø og mulig å kjøre i terrenget, svingte de rett og slett av veien litt nord for Bomstua og kjørte i terrenget, delvis langs Movassbekken, til de var forbi bommen og kunne svinge opp igjen. Ifølge Johs Dahl, som skrev boka Nordmarka, skal det særlig ha vært hadelendingene som snek seg unna bompengene.

Husmannsplassen som lå akkurat der de snek seg forbi grevens innkrevningsstasjon, fikk navnet Lurhølet. Og navnet har stedet beholdt, sev om plassen er borte. Så enkelt og så logisk var det.

PS

Overlegen vinner (?) i avstemningen hvor Lurhølet ikke nådde helt opp ble Dritarholet, en topp sør på Krokskogen som er omgitt av mange sølehull. Det fikk 37 prosent av stemmene. Nærmest fulgte Dritrenna (21 prosent) og Slime (12 prosent).

587 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle