Søk
  • steinerikkirkeboen

Nasjonalsport på sotteseng

6. mars 1960 er norsk hoppsports svarte søndag. Den dagen begynte hoppsporten å dø i Norge. Den dør ennå.

Når så du dette sist, en glad gutt på et egetspadd hopp? FOTO: Olav Olsen, Aftenposten


Før ski-VM i Oberstdorf var forventningene til de norske hopperne himmelhøye. På runn av et virus angrep ble de ikek helt innfridd, men det er uansett fullt mulig å argumentere for at at Norge er verdens beste hoppnasjon. Sannsynligvis er vi også den nasjonen med flest hoppere. Og med flest hoppbakker. Interssen for å følge med på TV er enorm.

Hvorfor gir det da mening å si at skihopping er en døende aktivitet i Norge?

Fordi det i skinasjonen nesten ikke er noen som hopper lenger. Det som en gang var en nasjonalsport og en massebevegelse, alle (gutter) hoppa, er blitt en slags sirkussport som veldig, veldig få utøver.

Tallenes tale

Hvor mange som hoppa før, er det ingen som vet. Det var mange. I 1931 arrangerte Skeid renn for gutter. 619 var påmeldt, og det var sikkert flere renn i Oslo samme dag.

I 1983 fikk vi tall. Da ble det innført obligatorisk lisens for alle over 13 år som ville delta i

Antall lisenser i skirenn. Den første sesongen ble det løst 2443

hopp og kombinert lisenser i hopp og kombinert. Toppen ble nådd i

Siden vinteren 1982/83 har skiløpere 1987 med 3122. Bunnen ble nådd i fjor. Da løste

over 13 år måttet betale lisens for å 315 gutter og jenter i hele landet lisens for å

Her er utviklingen i antall sesong- kunne delta i i hopp- eller kombinertrenn. Ned-

lisenser i hele Norge i hopp og gangen fra 1987var på 90 prosent! Det var dobbelt

kombinert i noen utvalgte år (det så mange hoppere i det ene rennet i Skeidbakken i

kan ha vært endringer i lisens- 1931 som det er i hele landet i dag.

ordningen som gjør at tallene Siden 2008 har det bare en gang blitt løs mer enn

ikke er helt sammenlignbare): 400 lisenser. Til sammenligning; i 2019 ble det løst

2020: 315 448 lisenser i kickboxing.

2019: 326 I skinasjonen Norge er mange flere som driver med kickboxing enn med 2018: 321 hopp og kombinert til sammen.

2017: 353 Det er mange faktorer som har ført oss dit vi er i dag. Her er noen:

2016: 381 1 - Bakkene er borte

2015: 375 Før var det snøhopp i alle hellinger. I dag kan du, midt på vinteren, kjøre

2014: 365 fra Oslo til Trondheim uten å se ett hopp.

2013: 367 Vi har slutta å bygge hoppbakker. Fordi vi har slutta å hoppe. Eller omvendt

2012: 392 Det begynte 6. mars 1960. Da ble Bækkelagsrennet, landets største hopp-

2011: 401 renn med opptil 1500 deltagere, arrangert. Under rennet brøt den mellom- 2010: 383 ste bakken sammen. 15, 20 spente gutter sto i trappa med skiene på skuld-

2009: 365 eren. 16 (det er litt forskjellige tall) ble sendt til sykehus med bruddskader

2008: 418 og hjernerystelse. Ni ble innlagt for kortere eller litt lenger tid.

2007: 400 Landet var fullt av vaklevorne hoppstillaser. Bakkeeiere over hele landet

2006: 109 (!) skjønte hvilket ansvar det var å eie en hoppbakke. Ulykken i Bækker’n

2005: 437 skremte mange og vekka flere. Det ble masseslakt av hoppbakker over

2004: 465 hele landet. Hoppbakker falt som fluer de nærmeste åra.

1999: 844 I Oslo fant kommunen ut at over 80 prosent av bakkene måtte rives

1994: 1497 fordi de var farlige.

1990: 2281 Mange hadde ambisjoner om å bygge bakkene opp igjen. Bækkelaget

1987: 3122 Sportsklub tilhørte den bitte lille minoriteten som gjorde det. De fleste

1983: 2443 bakker ble borte. I Oslo var det kanskje 350 hoppbakker over hele byen,

Kilde: Norges og småhopp overalt, i dag er det kanskje 15 i to anlegg, og ingen

Skiforbund småhopp.

2 - Skiene ble spesialisert

Den aller viktigste årsaken til at hopping har dødd som folkesport, er sannsynligvis utstyrspesialiseringa. Når du ikke kan hoppe med skiene du går med, så blir det dyrt og vanskelig.

Til utpå 1970-tallet vokste de aller fleste opp med ett par treski. De var ikke gode til noe, men brukbare til alt. Du kunne gå, du kunne hoppe, du kunne kjøre, du kunne tråkke en bakke med det samme skiparet. Du kunne prøve deg på alle k lett Det er ikke lett å bli hopper når alle hopp er skisportens grener, og så kunne du finne t borte. FOTO: Arbeiderbevegelsens arkiv. om du hadde anlegg for og lyst til å utøve én av dem spesielt.

Men all-round-skiene ble borte. Med plast og industrialisering overtok spesialski. De aller fleste barn får spesial langrennsski. Smale, glatte og ustabile ski som er helt ubrukelige til å tråkke en hoppbakke med, de er ubrukelige til å hoppe med, egentlig er de ubrukelige til alt annet enn akkurat det de er konstruert for; å gå fort i preparerte løyper. De er ikke noe å leke med i nysnø. Alpinski kan du heller ikke bedrive tradisjonell skihopping med.

Når barna ikke lenger får ski som det går an å hoppe med i bakker som ikke lenger finnes, får nesten ingen prøvd å hoppe. De begynner ikke, og da er det vanskelig å fortsette. Før fikk alle prøve. Mange falt fra, noen ble verdensmestere. Nå hopper nesten ingen. Og det er ikke fordi barn ikke liker å hoppe på ski!

3- Stoppeklokka kom i langrenn

Rundt 1960 skjedde noe annet som utfordret hoppingens posisjon som den mest populære skiaktiviteten. I langrenn fant de fram stoppeklokkene. Tidligere mente man at det var for tøft for kvinner og for menn under 18 år å gå langrenn på tid. De gikk stillangrenn.

Mer eller mindre skjult i buskene lå dommere og vurderte stilen. Den stiligste vant. Tida talte ikke.

Rundt 1960 ble stildommerne pensjonert, og stoppeklokkene funnet fram. Den som gikk fortest, vant. Langrenn ble populært, langrenn ble en utfordrer til hopp.

4 - Velstanden har gjort oss late

En annen viktig faktor er at vi er blitt mer bedagelige, bekvemmelig-heten sêg innover oss ettersom vi ble en velferdsnasjon.

Det er nemlig ikke bare å hoppe. Først må bakken prepareres. Før drev ikke kommuner med sånt. Det måtte hopperne ordne. Hadde det snødd, kunne det ta både en og to timer før det var klart for første hopp. I verste fall måtte unnarennet beintråkkes.

Sånt gidder vi ikke i «verdens rikeste land». Da er det lettere å gå i oppkjørte I "verdens rikeste land" gidder ingen tråkke spor. Utover på 70-tallet begynte hoppbakker lenger. De ligger nedsnødde - idrettshallene å sprette opp over og øde. FOTO: Stein Erik Kirkebøen hele landet. Der var det enda mer bekvemt. Unge nordmenn trakk i hus når de skulle utfolde seg fysisk. Friluftsfolket ble en hallnasjon.

Skihopping var en av de store taperne. Og skøyteløp.

5 - Bokløv

Og så har vi selvfølgelig klimaet og vinteren som ikke er til å stole på. Men hopping har også selv skyld for at den har havna på sotteseng, mest skyld har kanskje Jan Bokløv som med sine skrevende ski hoppa helt i strid med alle oppfatninger av hva som var stilfullt, slo gjennom på slutten av 80-tallet. Skihopping ble en annen idrett, alle takla ikke det.

En ting var at du ikke lenger skulle sveve oppå skiene, men mellom dem. Plutselig hadde skihoppere bare luft mellom brystkassa og bakken. Det ble tøft for noen.

Viktigere var det at det som var en kraftsport, ble en svevesport hvor det gjaldt å få med seg mest mulig av farten rett ut fra hoppkanten og fly. Det var ikke lenger noe poeng å være sterk, det ble viktig å være tynn. Og helst lang og bred, mest mulig lik en papplate for å sveve lengst mulig. Hopping var ikke lenger for Før var hopping så enkelt... alle. Nå må du ha den rette kroppen, det rette utstyret og den rette vinden.

Hopping, som var så lett som bare det for den som hadde motet, er blitt så vanskelig at til og med TV-kommentatorene har problemer med å skjønne hvorfor vinneren vant.

Derfor sliter hoppsporten i Norge.

Det går an...

Men det går an å bekjempe utviklinga. Kollenhopp gjør det, blant annet med over 50 par låneski og preparerte bakker i alle størrelser. De har godt over hundre aktive hoppere fra Oslo, Akershus og Østfold. Og de blir stadig flere. De som henger med til de fyller 12, de slutter ikke. Men bare 50 av dem har lisens. Resten er så unge at de slipper, eller så gamle at de ikke hopper renn.

358 visninger0 kommentarer