Søk
  • steinerikkirkeboen

Pasningen - oppfinnelsen som revolusjonerte fotballen

Hver eneste dag slår millioner av fotballspillere enda flere millioner av pasninger. Stort sett med den største selvfølgelighet. Det er målene som teller, men pasningen er grunnsteinen i spillet. Det har ikke alltid vært sånn.

OMTRENT SÅNN Så DET UT I FOTBALLENS FØRSTE BARNDOM. FØR PASNINGEN VAR FUNNET OPP VAR DET HELE EI DIGER MØLJE. FOTO: SCOTTISH FOOTBALL MUSEUM


Ting har ikke alltid vært som de er. Det er lett å innse at mennesket ikke alltid har hatt mobiltelefon og Internett. Det er ikke så lett å forstå at vi en gang spilte fotball uten pasninger. Det tok mange år før noe så grunnleggende, selve essensen i spillet, ble funnet opp. Til gjengjeld revolusjonerte oppfinnelsen spillet.

Fram til 1874 spilte Skottland og England sju «landskamper» i fotball (det var mye rart, to av kampene har offisiell status som landskamp). England vant tre, Skottland vant ingen.

Mellom 1874 og 1884 spilte de 11 landskamper. Skottland vant ni, England én. Én endte uavgjort.

Hva skjedde? Hvordan var det mulig at lillebror plutselig overtok hegemoniet og herja så voldsomt med storebror?

Det skyldtes rett og slett en smarting i Glasgow-klubben Queen’s Park Football Club. I 1874 tenkte han en tanke som i dag virker helt åpenbar, men som den gangen var fullstendig ny: Kanskje det hadde vært lurt med en pasning?

Det er ikke sikkert oppfinnelsen kom så fullt brått som myten vil ha det til. Allerede etter den første offisielle landskampen i fotballhistorien, da et skotsk lag bestående av 11 spillere fra Queen’s Park møtte England i 1872, skrøt engelske aviser av skottenes imponerende samarbeid og lagspill. Kampen endte 0-0.

FAKTA

Queen’s Park FC

…som ble stiftet i 1867, er Skottlands eldste fotballklubb. Den eier landslagsarenaen, majestetiske Hampden Park i Glasgow. Kanskje er det den fotballklubben i hele verden som har flest ledige seter på sine hjemmekamper. Mens det på Hampden er 51.866 sitteplasser, trekker Queen’s Park sjelden mer enn 500 tilskuere til sine kamper på nest øverste nivå. Der har klubben vært den eneste som stiller med rene amatørspillere, den har i all sin tid «spilt spillet for spillets egen skyld», og vært sterk motstander av profesjonaliseringen av fotballen. Queen’s Park er også den eneste skotske klubben som har spilt i den engelske cupfinalen, det gjorde den i 1884 og -85. Det ble tap for Blackburn i begge. På adelskalenderen over skotske cupmestere har den bare gigantene Celtic og Rangers foran seg. Queen’s Park har ti cupmesterskap. Men det er en stund siden storhetstiden, det siste kom i 1893. Klubben spiller nå på nivå 3 i Skottland.


Møljespill

Fotballen, omtrent slik vi kjenner den i dag, oppsto på de britiske øyene midt på 1800-tallet. Til å begynne med sprang ni spillere på hvert lag etter lærkula - akkurat som barna i en barnehage hvis noen kaster en ball til dem -­ mens én forsvarer ble stående igjen foran målvakten. De spilte i en 1-0-9-formasjon.

Når en spiller fikk tak i ballen, forsøkte han å drible seg så nær motstanderens mål som mulig på egen hånd. Håpet var at en lagkamerat var i nærheten og kunne overta når han ble slått i bakken, fotball var et brutalt spill, eller han ikke klarte å holde på ballen lenger.

Det var ikke snakk om aktivt å sparke ballen til en bedre plassert medspiller. Det fantes ingen bedre plassert medspiller. Alle var i samme klynge.

Etter hvert ble det ganske vanlig å sette igjen først én, så to halfer. Det var spillere som lå bak de syv angriperne (1-2-7), klare til å bistå den enslige forsvareren når motstanderne fikk tak i ballen.

Mer skjedde ikke før kvantespranget i Glasgow gjorde livet surt for forsvareren,

som bare kunne være ett sted om gangen og ikke hadde noen mulighet til å stoppe en angrepshorde som spilte ballen mellom seg over store deler av banens bredde mye fortere enn noen kunne løpe.

Et annet spill

Da pasningen var funnet opp, ble spillet et helt annet. Banens lengde og bredde kunne utnyttes mye bedre, og den enslige forsvareren fikk en umulig jobb med å stoppe et angripende lag hvor flere spillere spilte ballen mellom seg. Det tok noen år før engelskmennene skjønte det.

- Det var nok blitt spilt en og annen pasning før også, sier Richard McBrearty, som er kurator ved det skotske fotballmuseet på Hampden Park. - Men det var her det lagbaserte pasningsspillet ble funnet opp. Det var her fotball utvikla seg fra å være et driblespill til å bli et pasningsspill.

Og det var lurt. Takket være den revolusjonerende oppfinnelsen, pasningen, måtte ikke en Queen’s Park-spiller kjempe til seg ballen fra en flokk med angripende spillere, han kunne få den overrakt i form av en velplassert pasning fra en lagkamerat. Ved å spille ballen seg imellom, kunne Queen’s Park-spillerne skape fullkomment kaos blant motstanderens spillere. De ble virrende I DAG SPILLES DET HUNDREVIS AV PASNING- mellom som hodeløse høns. Uansett hvor ER MED DEN STØRSTE SELVFØLGELIGHET I de løp, ballen var spilt et helt annet sted ENHVER FOTBALLKAMP. FØR 1874 VAR når de kom fram.

BEGREPET HELT UKJENT. PÅ BILDET FOKUS- Motstanderne så raskt at de hadde funnet ERER STEFAN JOHANSEN PÅ DEN NESTE på noe smart i Queen’s Park, og den nye PASNINGEN. FOTO: Ukjent måten å spille fotball på spredte seg til andre skotske klubber. Og etter hvert til England. «Driblespillet spredte seg som en gressbrann til de andre klubbene», skriver Desmond Morris. Og det gikk fort. Allerede i 1876 hadde de fleste klubbene tatt poenget.

Kollektivets seier - arbeiderklassens innflytelse

McBrearty mener det ikke er tilfeldig at den geniale nyvinningen oppsto i Skottland, og ikke i England, som på de fleste områder ellers var først i fotballøypa.

- Der ble fotball på denne tiden først og fremst spilt på de eksklusive kostskolene. Der gikk gutta som skulle bli fremtidens ledere, og som også på fotballbanen var opptatt av å markere seg og å stå frem som sterke individualister. For dem var driblespillet perfekt. Her oppe var det arbeiderklassen som spilte fotball. Spillerne hadde felles holdninger og idealer med seg på banen, og var mindre opptatt av individuell utfoldelse, sier McBrearty. Han kan ikke gi noen trener eller konkret enkeltperson æren av å ha oppfunnet pasningen. Det skjedde i kollektivet.

DET VAR KANSKJE IKKE TILFELDIG AT DISSE AT DET BLE DISSE ARBEIDERKLSSEGUTTA FRA GLASGOW SOM FANT OPP PASNINGEN: FOTO: SCOTTISH FOOTBALL MUSEUM


Fra Queen’s Park bredte «the scientific style» seg til andre skotske klubber, og etter hvert også over grensen. Da de første proffklubbene i England oppsto i 1880 og -90 årene, hentet de ei rekke skotske spillere som beherska den «vitenskapelige spillemåten».

Oppfinnelsen av pasningen var den spede starten til det som etter hvert er blitt en vitenskap: Organiseringa av et fotballag. Det meste er prøvd, Den Store Utfordringa er å gjøre som den navnløse Queen’s Park-treneren gjorde i 1874: å tenke utenkte tanker, finne opp noe nytt.

FAKTA

Stadig mer baktungt

Her er noen fotballtaktiske utviklingstrinn:

(forsvarere - midtbanespillere - angripere)

1-0-9: Sånn begynte det i 1850-årene

1-1-8: Midtbanespilleren dukka opp i 1860-årene

1-2-7: Han ble til to for å stoppe driblerne i 1870-årene

2-2-6: To forsvarere etter 1874, et forsøk på stoppe pasningene

2-3-5: Pyramiden, i 1880-årene ble det like mange forsvarere som angripere

3-2-5: Trener Chapmans MW-formasjon ga Arsenal suksess i 1920-årene

3-4-3: Noen trakk indreløperne tilbake, forsvarerne kom i flertall

4-2-4: Slo gjennom da Brasil vant VM i 1958 med formasjonen

5-3-2: Italienerne tetta forsvaret med en ekstra spiller, «catenaccio»,på 1960-tallet. Siden har kombinasjoner i mengder kommet - og noen har gått.

Baktunge lag hindret scoring

Gjennom i hvert fall de første hundre år av fotballens historie var ett utvik­lingstrekk dominerende: Lagene ble mer og mer baktunge, de flytt stadig flere spillere i forsvar. Mens spillet opprinnelig handla om å score mål, ble det etter hvert minst like viktig å hindre motstanderen i å score. Å unngå å tape ble viktigere enn å vinne. Men det er ikke like gøy å se på.

På 1880-tallet ble «pyramideformasjonen» utviklet i klubben Preston North End. Foran målvakten stilte laget med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere (2-3-5). Dette var den dominerende formasjonen i internasjonal fotball i nesten 50 år. Helt til Herbert Chapman overtok Arsenal i 1925 og ble overtalt til å trekke centerhalfen tilbake som den bakerste forsvareren og samtidig skapte vingbackene.

ITALIENSK FOTBALL BLE BERYKTA FOR SIN DEFENSIVE ORGANISERING. DEN GA MANGE 1-0-SEIRE, MEN VELDIG LITEN UNDERHOLDNINGSVERDI. FOTO: Forzaitalianfootball.com


Men utviklingen gikk videre, og den gikk stadig fortere. Utover på 1950-tallet dukka det opp formasjoner hvor forsvarerne i flertall, men det stoppet ikke der. Fortsettelsen var den femte forsvareren som ble liggende som ekstra sikring bak de fire (5-3-2 eller 1-4-3-2). Ideen ble lansert av den østerrikske treneren Karl Rappan i Sveits allerede i 30-årene. Men det tok 30 år før den fikk sitt gjennombrudd, i Italia, under navnet catenaccio (låsen). Der var den femte forsvareren først fattigfolks trøst; småklubbene brukte «låsen» til å nøytralisere storklubbenes kostbare superspisser.

Italienske lag ble fra 1960-tallet beryktet for denne defensive organiseringen. Den ga mange kjedelige kamper og knepne 1-0-seire. Bare hjemmefansen jublet. Men den defensive stilen ga resultater. Resultater er suksess. Og suksess er smittsomt. Utviklinga mot baktunge lag fortsatte.

Fabio Capello, den italienske supertreneren som var landslagssjef for England, mener til og med at vi er kommet til det motsatte av utgangspunktet, og at de fleste lag nå spiller 9-0-1.

- Og han har et poeng, for de aller fleste er veldig opptatt av å ha nesten alle spillerne bak ballen (oversatt fra fotballens stammespråk betyr det mellom ballen og eget mål), selv langt inne på egen banehalvdel, sier trener/speider/ekspertkommentator Lars Tjærnås.

Tallene forteller ikke alt

Men som vanlig forteller ikke tallene hele historien. Minst like viktig som den formelle formasjonen, er det å se hvordan treneren benytter de spillerne han har til disposisjon. En moderne vingbacks rolle kan ikke på noen måte sammenlignes med den oppgaven forsvareren hadde i driblefotballens glanstid eller hos Chapman i mellomkrigstiden.

Tyskerne beviste i VM 1974 at femmannsforsvaret ikke må være defensivt og kjedelig. Legendariske Franz Beckenbauer – Der Kaizer - var ikke bundet av sin formelle status som forsvarer, og kunne like gjerne være fremme og avslutte et angrep som tilbake foran eget mål og avverge et. Rollen fikk et eget navn, libero, og illustrerer at hvilke spillertyper et lag består av, kan være viktigere for hvordan det spiller enn formasjonen på papiret.

- Ja, nettopp det mesterskapet viste hvor meningsløst det er blitt å tallfeste et lags offensive formasjon. Tyskerne vant på hjemmebane, men nederlenderne erobra hele fotballverdenen med sin totalfotball hvor spillerne hele tiden byttet posisjoner. I dag brukes tallkombinasjonene bare til å beskrive hvordan laget organiserer seg defensivt, sier Tjærnås. - På spørsmål om hvordan deres lag spiller fotball, svarer mange 4-4-2 eller 4-3-3, som om det er en universell fasit. Men så enkelt er det ikke. I så fall spiller Brasil og Sogndal helt likt, og det tviler jeg sterkt på at de gjør.

Kilder:

Desomd Morris: Fotballfolket, Gyldendal 1981

James Walvin: The People,s Game, Mainstream 1995

Wikipedia

Aftenposten HISTORIE

134 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle