Søk
  • steinerikkirkeboen

Taterguttens bakke

I denne serien har vi sett på noen (ganske) store og monumentale hoppakker. I dag skal vi se litt på de bakkene det var flest av, de små sjølbygde guttebakkene. I dag ser vi mest på en liten bakke som betydde mye for en gutt..

ET SJELDENT SYN I DAG, NÅR SÅ DU DETTE SIST? FOTO: Olav Olsen, Aftenposten

Overalt var det hoppbakker. Og i skråninger hvor det ikke var hoppbakker, ble det gjerne bygd hopp. Noen levde lenge, andre levde kort, mange hopp ble bygd på samme sted vinter etter vinter etter vinter. Andre forsvant for godt md vårsola. De fleste var ikke mer enn et spadd snøhopp, et spor og et tråkka unnarenn. Noen hadde stein- eller trehopp som reduserte spajobben og noen hadde et lite stillas.

Forsvant på 1970-tallet

Alle småbakkene var et tydelig innslag i vinterlandskapet helt til utpå 1970-tallet. Da ble de færre. Og enda færre. Og nå er de borte.

EN GANG VAR DET HOPPBAKKER OVERALT. Når så du sist små gutter – politisk ukor-DDENNE VAR PÅ TONSENHAGEN FOTO: rekt i dag, men hopping var ei guttergreie Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv. – leke seg rundt et egenspadd hopp?

Det er lenge, lenge siden.

Det har litt å gjøre med at vinteren ikke er hva den var, men sannsynligvis har det mest med at barneski ikke er hva de var. Solide, breie treski med hælbinding er erstatta av smale, glatte plastski med tåbinding. De kan ikke brukes til annet enn å gå i oppkjørte spor, du kan ikke tråkke et unnarenn med sånne ski og du kan ikke hoppe med dem. Dermed er terskelen for at barn begynner å hoppe mye, mye, høyere enn den var. Og rekrutteringa til hoppsporten har stupt. VED SKJENNUNGEN LEKER STORE OG SMÅ Det er ikke tema her. Det er derimot BARN SEG I HOPPBAKKEN. FOTO: Ukjent/ Hjallebakken. En bakke på Sørbråten som Oslo Museumm fikk stor betydning for minst en gutt.

Tatergutten Hjalmar

Nesten innerst i Sørbråtveien, der nummer 93 i dag ligger, der bodde familien Nikolaisen. Familien hadde en sønn som het Hjalmar .De var tatere. Det gjorde det livet til Hjalmar vanskeligere enn det burde vært.

AKEBRETTENE HAR UTKONKURRERT HOPPSKIENE I HJALLEBAKKEN SOM ER ET POPULÆR TREFFSTED PÅ SØRBRÅTEN OM VINTEREN.


- Lenge var han nærmest utstøtt, vi hadde ikke noen kontakt med ham. I dag er det stygt å si det, men det var sånn det var den gangen, fortalte for noen år siden nå avdøde Rolf Tangen.

Men Hjalmar var for seg, og viste at idrett generelt, i dette konkrete tilfellet hopping, kan være et effektivt integrasjonsverktøy. Han bygde bakken inne ved Rundmyra som fikk navnet Hjallebakken. Myra var slette for bakken som hadde skaufart og ikke noe stillas. Men Hjalmar hadde bygd et hopp av trestokker så det ikke var nødvendig med så mye måking når snøen kom.

- Vi måtte selvfølgelig prøve en ny bakke, og Hjallebakken var helt i orden. Gjennom den ble vi kjent med Hjalmar, som var både grei og snill. Han ble en av gutta, sa Tangen som mente at han hadde bakkerekorden i Hjallebakken; 13 meter, satt i et klubbmesterskap.



Litt gjenfødt

Det gikk med Hjallebakken som med alle de andre hoppbakkene. Den ble etterhvert brukt mindre og mindre.

Men den døde ikke helt. Den ble lenge brukt som «påskebakke», familiene samla seg i solhellinga der på fine påskedager. Ungene lekte i snøen, kjørte i bakken og kanskje ble det spadd opp et og annet hopp.

Myra har vært det nærmeste du kommer en skiarena på Sørbråten, og i 2012 ble det for første gang på mange år igjen hoppa i Hjallebakken. Idrettslaget arrangerte skiskole og skileik for de yngste. Hver torsdag myldra det av unge skiløpere – det kunne visst være både HJALLEBAKKEN, MED LANDETS ENKLESTE være både 30 og 40 i lyset fra to lamper FLOMLYSANLEGG. som blei drivi av et aggregat og hengt opp i ei høy bjerk. Og oppe i bakken blei - det spadd opp et hopp. Hjallebakken fikk et snev av en ny vår.

Men det har visst gått over. Der og.

Men ikke helt. Det er veldig langt mellom hoppene i Hjallebakken, men på fine vinterdageer er "arena" et populært treffsted i lokalmiljøet.







231 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle